Hårreisende motstand mot Machado

19 hours ago 3

Reaksjonene på fredspristildelingen til den venezuelanske opposisjonslederen har på bedrøvelig vis fulgt for lengst oppgåtte – og dumme – spor i den utenrikspolitiske debatten i Norge.

Paraplyorganisasjonen Norges fredsråd – som av en eller annen grunn har et slags monopol på å arrangere det tradisjonelle fakkeltoget for fredsprisvinneren – vedtok tidligere i høst å boikotte årets prisvinner.

Etter det jeg forstår har det kun skjedd en gang før: Da EU fikk fredsprisen 2012.

Prisen til det mellomstatlige og demokratiske samarbeidet i Europa ble den gangen for drøy kost for norske «fredsvenner».

Årets boikott er om mulig enda mer hårreisende.

Ikke fordi María Corina Machado er en ukontroversiell fredsprisvinner, for det er hun ikke.

Men fordi Fredsrådet – og de mange gruppene som inngår i det – ikke evner å forholde seg til kampen hun fører på vegne av millioner av fortvilte landsmenn og -kvinner.

For Machados kamp er en kamp for demokrati – mot diktaturet.

Venezuelas illegitime leder Nicolás Maduro tapte presidentvalget i fjor, mot Machados kandidat Edmundo Gonzales. Maduro nektet å godta det som trolig var et gedigent nederlag og utropte seg selv til vinner.

María Corina Machado fikk ikke lov til å stille.

Siden har demokratiforkjemperen levd under jorden i hjemlandet i skjul for Maduros håndlagere. Det er i skrivende stund ikke sikkert om hun kommer seg til Oslo for å motta hedersbevisningen.

«Det dreier seg om sikkerhet og liv og død for henne», sier Nobelinstituttets pressesjef.

Målet hennes er like enkelt som det er vanskelig: Å felle diktaturet som har ødelagt det som potensielt kunne vært et av verdens rikeste land.

I stedet lever millioner av venezuelanere i nød og fattigdom. Snaut en tredjedel av landets befolkning har flyktet i det som trolig er den største migrasjonskrisen i denne delen av verden noensinne.

Det oljestinne landet er kjørt i grøften.

Med årets fredspris er den ulykksalige situasjonen i Venezuela for alvor satt på kartet. Derfor har venezuelanere over hele verden, også i Norge, uttrykt stor glede over tildelingen.

Mange av dem står langt unna Machado politisk, men de jubler likevel.

De forenes nemlig i håpet om demokrati og økonomisk stabilitet. Bort fra Maduro-diktaturets vanstyre, bruk av tortur og systematiske innskrenkinger i ytringsfriheten.

På den norske venstresiden – som aldri la skjul på sin begeistring for den «bolivariske revolusjonen» til Maduros forgjenger Hugo Chávez – er reaksjonen derimot den motsatte.

«Utdelingen av Nobels fredspris til Maria Corina Machado fremstår stadig mer som en høyresidevits», skriver Rødts Sofie Marhaug på Facebook.

Hun stopper sannelig ikke der. For «Nobelkomiteen fremstår i beste fall som naive klovner», fastslår Marhaug. Intet mindre.

Vi er mange som har skrytt av partiet Rødt i det siste.

De har steg for steg kvittet seg med det aller meste av det uhyggelige slagget fra gamle dager, da bevegelsen de vokste ut fra ønsket å ta makten i Norge med våpen i hånd.

I denne saken, derimot, snuser både de og SV på gamle synder.

I trygge Norge feller de knallharde dommer over en kvinne som har viet sitt liv til å gjøre alt som står i sin makt for å bli kvitt et regime som har ødelagt hjemlandet hennes.

Det er selvsagt lov å markere politisk avstand.

Det er like selvsagt lov å mene at Machado og andre høyreorienterte makthavere i Latin-Amerika ikke foreskriver rett medisin for det som gamle NRK-medarbeidere gjerne omtalte som «tårenes kontinent».

Men det er ufint og uverdig å gyve løs på Machados desperate kamp for å oppnå de samme rettighetene og den samme friheten som de selv nyter godt av hver eneste dag.

For selv om María Corina Machado befinner seg på den andre siden av det politiske spekteret og samarbeider nært med USA og Trump i et fortvilt håp om å bli kvitt Maduro, står hun trygt på demokratiets grunn.

Hun kjemper for at hjemlandet skal bli fritt, og at det venezuelanske folk selv skal kunne velge sine ledere i håp om en bedre fremtid. Ting vi i Norge tar helt for gitt, også Marhaug og hennes kamerater.

Altfor ofte projiseres ideologiske motsetninger her hjemme på land og samfunn med helt andre utfordringer, konfliktlinjer og historiske særegenheter. Like ofte fører dette til politisk sveiseblindhet.

Fredsprisen går til María Corina Machado og til det venezuelanske folk.

Det er en demokratipris til en ubendig kvinne som er blitt selve symbolet på en stadig mer fortvilt kamp mot en brutal og urokkelig diktator.

Det er ikke en pris til aggressiv amerikansk utenrikspolitikk. Det er heller ikke en pris til Donald Trump (han får nøye seg med FIFAs nonsenspris) eller hans utenriksminister Marco Rubio.

Det er ikke en pris som bejaer den amerikanske administrasjonens uhørte og illegale angrep på venezuelanske sjøfolk, uansett hva disse måtte ha i lasten.

Men det er heller ikke en pris som handler om ideologiske kjepphester og blasert moralposering i det fredelige og demokratiske landet Norge 850 mil unna.

Et land der inntektene fra folkets felles naturressurser er brukt til å bygge og videreutvikle en raus velferdsstat – og ikke på økonomisk vanstyre og systematisk undergraving av folkestyret og institusjonene som i Chavez’ og Maduros Venezuela.

Gratulerer med prisen til María Corina Machado og alle venezuelanere.

Og beklager de dumme reaksjonene fra en norsk venstreside som henger fast i analyser og en verdensanskuelse noen i vår naivitet trodde var et tilbakelagt kapittel i historiebøkene.

Men nei da. Som den amerikanske låtskriveren og aktivisten Pete Seeger sang i sin berømte fredshymne: When will they ever learn?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article