Hard Olav Bastiansen, du ser ikke dybden i min kritikk

DEBATT: Hard Olav Bastiansen, kulturpolitisk talsmann for Høyre, har lest min oppsummering av Kunståret 2025, og han liker den ikke. I sitt tilsvar føler han seg forurettet fordi jeg kaller byens kulturpolitikk skremmende svak.

Terje Borgen svarer i dette innlegget på kritikken hans oppsummering av Kunståret 2025 møtte fra Høyre-politiker Hard Olav Bastiansen. Foto: Fredrik Refvem

I stedet for å realitetsvurderte punktene i min kritikk, tar han dem som en personlig fornærmelse, der han skriver at «Borgens utfall er et angrep på min integritet og mine hensikter som politisk aktør» – han ser ikke dybden, bare speilet.

Når speilbildet er stort nok, kan det brukes som røykteppe: Til min kritikk av nedleggelsen av Sølvberget galleri skriver han: «Nedleggelsen ble foreslått av ledelsen ved Sølvberget som et innsparingstiltak», og han spør om ikke en ekstra innsats (ny bruk av frigitt areal) for å få ungdommen til å lese mer er et aktverdig kulturtiltak.

De unge er her et røykteppe

Selvsagt er det aktverdig i seg selv; men Bastiansen skjuler for sine lesere hvorfor dette skjedde: Det var ikke en hvilken som helst innsparing, men et tvangstiltak foretatt med kniven på strupen, fordi byens svake kulturpolitikere viser null forståelse for dette galleriets trettiåtteårige flotte og stolte historie. Å skyve ungdommen foran seg her er ikke annet enn et røykteppe. Slik blir Bastiansens leserbrev et eksempel på hans ansvarsfraskrivelse som kulturpolitiker.

Dernest forsøker Bastiansen å glatte over virkningene av dette galleriets nedleggelse. Også her skyver han en kulturaktør foran seg (og håper at det vil dekke ham): «Lokalene til Rogaland kunstsenter skal bli rehabilitert», skriver han, uten å nevne alle de langvarige utsettelsene i dette prosjektet, uten å nevne de svært kummerlige forholdene dette senteret – og dets publikum – nå har levd under i lang tid. Han hevder tvert imot at det vil «bidra til å gi byen bedre utstillingsfasiliteter» at man legger ned ett galleri, bare for å peke på at et annet faktisk eksisterer. Slik blir også dette et eksempel på Bastiansens ansvarsfraskrivelse.

Tilslører debatten

Særlig sterkt reagerer Bastiansen på at jeg kaller budsjettmanøvrene for å gi byen ingen eller lavest mulig eiendomsskatt, et velferdstiltak for byens rike. Når Bastiansens parti innen kulturfeltet budsjetterer med nedleggelse av kunstneratelieret i Berlin, kutt av én million til Kunst i offentlige rom og nedleggelse av Sølvberget galleri, og også kutter i mange andre sektorer, er det nettopp for å finne penger til budsjettposter man synes er så mye viktigere, bl.a. (helst) ingen eiendomsskatt. Da blir dette å regne som et velferdstiltak til de som allerede har, finansiert av byens svakere grupper.

Bastiansen tilslører denne debatten når han prøver å oppsummere mitt poeng slik: «Politikerne arbeider angivelig for å sikre velferden for byens rike og la de økonomisk svake kunstnerne finansiere det hele». Han framstiller det som om jeg mener at «det hele» skal finansieres av kunstnerne; men slik ensidighet står slett ikke i min tekst! Der heter det: «Da er det bl.a. de økonomisk svake kunstnerne som vil måtte finansiere velferden for dem som ikke mangler noe». Når Bastiansen leser meg på vrangen, skyldes det enten at han bevisst villeder leserne med desinformasjon, eller kanskje at han er et offer for den lesekrisen alle snakker om for tiden. Også her ser vi et eksempel på Bastiansens ansvarsfraskrivelse.

Hva med løftene til billedkunstnerne?

For budsjettkaoset før jul – med konsekvenser både for kulturlivet og annet liv i Stavanger – konsentrert om spørsmålet om eiendomsskatt – bunnet i ondt blod mellom høyresidens partier, i en konflikt med den aller mest primitive politiske drivkraften, nemlig eg-ska-trega-deg-igjen-prinsippet. En høyrepolitiker som Bastiansen kan ikke springe vekk fra dette ansvaret.
Og så er det interessant at Bastiansen slett ikke nevner Stavangers vedtatte «Plan for visuell kunst 2023 – 2027», der det heter at «Kunstnerne skal ha gode arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter,» og videre at «Innbyggerne skal ha nærhet til kulturopplevelser,» noe som defineres som «at kunsten er tilgjengelig for befolkningen i hverdagen». Dette er løfter til billedkunstnerne som ikke bare Bastiansen, men alle byens politikere nå synes å ha både brutt og glemt.

Bekvemmelig og behagelig for noen.