Har vi virkelig ikke kommet lenger?

Samfunnsdebatten under rettssaken har gjentatte ganger fått meg til å tenke «har vi virkelig ikke kommet lenger?»

Jeg vil først understreke at dette ikke er en kommentar om skyldspørsmål, eller hva en eventuell dom bør bli. Kommentaren min handler om hvordan vi som samfunn har reagert på rettssaken, og hva det sier om oss.

Mange går nemlig langt i å legge skyld på de angivelige ofrene, og rettferdiggjøre handlingene Høiby er tiltalt for. Det har vært en slags rød tråd i rettssaken, særlig i kommentarfelt på sosiale medier.

I samtlige voldtektssaker har det blitt lagt mye vekt på at Høiby allerede hadde hatt samtykkende sex med de tiltalte før den påståtte voldtekten, og at stemningen hadde vært god.

Saken om Nora Haukland ble overskygget av en diskurs om hun og Sophie Elise gikk ut hoveddøren full av presse for oppmerksomhet, heller enn via bakdøren som flere av de andre involverte har gjort i saken. Bred dekning av Hauklands eks-forlovedes stygge ord om deres forhold, samt gjentatte saker om hvordan hun ønsket å involvere Borg Høiby i sitt kommersielle virke som influenser, og at hun postet lettkledde bilder av seg selv.

Kommentarfelt, for eksempel på den anonyme appen jodel, er ikke nådige. «Jeg vil ikke rakke ned på noen damer, men tenk dere bedre om i valg av menn», «Er det lov og si at man skjønner MbH (Borg Høiby) litt når det gjelder hva NH legger ut?», «Hvor blåst er frognerkvinnen egentlig?». Dette er bare noen eksempler.

Var Haukland egentlig kynisk, og brukte Høiby? Har hun og Frogner-kvinnen vært slemme med Høiby, som fremprovoserte det som henholdsvis er potensiell vold og vold som definitivt har skjedd? Hvis det var så ille, hvorfor har ikke Frogner-kvinnen kuttet alle bånd? Var kvinnene som anklaget ham for sovevoldtekt kvinner som bare ligger med folk om de er med i kongefamilien?

Eller for å si det på en annen måte: Hva hadde de på seg?

Hvor relevante disse detaljene er for selve rettssaken er ikke opp til meg å bedømme, selv om jeg setter spørsmålstegn ved hvor mye av mediedekningen som virkelig trenger å handle om privatlivet til fornærmede. At Høiby får komme med sin side av historien er også åpenbart, vi lever tross alt i en rettsstat.

Likevel gjør det meg forbannet hvordan dekningen brukes for å relativisere og rettferdiggjøre handlingene som Høiby angivelig skal ha begått.

Behovet for å se saker om vold i nære relasjoner eller seksuelt misbruk fra alle sider er forståelig, og kan være nyttig. Å se perspektivet til den tiltalte kan gjøre at man blir bevisst på situasjoner, miljø og mentale blindsoner som bidrar til at folk begår slike handlinger. Gode refleksjoner om dette kan bidra til at andre ikke gjør samme feil.

Høiby-rettssaken kunne vært en mulighet til å ha nettopp den samtalen. Samtalen om at det er totalt uakseptabelt å filme andre uten samtykke, også hvis man har hatt sex tidligere. Samtalen om at å ha samtykkende sex ikke gjør at man har blankofullmakt til å ha sex med folk når som helst, inkludert når de sover. Samtalen om at selv om dine verste tanker om en kjæreste skulle være sanne, rettferdiggjør det aldri å utøve vold mot dem.

Heldigvis har de fleste av oss aldri vært voldelige eller voldtatt noen. Likevel tror jeg de aller fleste har gjort ett eller annet de i ettertid egentlig ikke står inne for, uansett om det er å mobbe noen på barneskolen, si noe dustete i fylla, eller å være en dårlig kjæreste.

Å reflektere over hvordan man under feil omstendigheter gjør ting man ikke mener er greit, kan gjøre at man selv og andre husker på å ikke gjøre det samme. Om man rettferdiggjør, bortforklarer og nærmest legger ansvaret på omstendighetene heller enn seg selv, er sjansen større for at både en selv og de rundt gjør liknende feil.

Å se at saker som Høiby-saken ikke alltid virker svart-hvitt for den som begår handlingen, er fantastisk om det tydeliggjør hvor grensen går mellom giftig forhold og utsvevende livsstil på den ene siden, og alvorlige og uakseptable handlinger på den andre. Problemet er at hvis man gråmaler en situasjon så mye at alt virker som en gråsone, hviskes også linjen for hva som er greit og ugreit ut.

Realiteten er at det ikke har noe å si om en partner har vært utro, brukt deg for posisjonen din, vært kontrollerende eller regelrett vært en drittsekk. Du skal aldri være voldelig mot en partner.

Realiteten er også at om noen har samtykket til sex med deg tidligere, eller dere er i et miljø med det mange her på Sørlandet ville tenkt hadde lav seksuell moral, er sex uten samtykke voldtekt. Det kan ikke rettferdigjøres.

Mishandling kan sette dype spor i et menneske, og konsekvensene kan vare hele livet. Det gjelder uansett hva man gjør før mishandlingen, og hvilken utgang man velger ut av rettssal.

Vi burde virkelig ha kommet lenger enn dette.