Har Stortinget noe å lære av åpenheten om Epstein-dokumentene?

Når det Republikanske partiet kan kreve åpenhet fra president Donald J Trump, kunne det kanskje være mulig for et norsk stortingsflertall å kreve åpenhet fra «egen» regjering, skriver Christoffer Conrad Eriksen. Foto: Jon Elswick / AP / NTB

Mange snakker om hvor godt det står til med det norske demokratiet, men flertallet på Stortinget er blitt mindre opptatt av åpenhet.

Mens vi ser utviklingen av totalitære trekk i USAs styresett, har Kongressen likevel sørget for en åpenhet om private dokumenter. Disse har sendt sjokkbølger langt inn i det norske politiske systemet.

I det norske styresettet er situasjonen annerledes. Her snakker mange om hvor godt det står til med det norske demokratiet, mens flertallet på Stortinget er blitt mindre opptatt av åpenhet.

I flere saker de siste 20 årene har Stortinget akseptert at regjeringen har holdt tilbake dokumenter som kunne ha bidratt til å belyse svakheter, feil og for alt vi vet, kanskje også dårlig dømmekraft hos politikere og embetsverk. Mer åpenhet kunne ganske sikkert gitt større forståelse for de feil som er begått. Kanskje kunne vi alle lært mer av dem, og i noen tilfeller kunne åpenheten muligens også ledet til videre etterforskning – og at noen eventuelt også måtte stå til ansvar.

Selv ikke da norske myndigheter i 2019 ble klar over at de hadde feiltolket EØS-reglene og uberettiget stanset mer enn 7000 syke personers rett til ytelser og sendte 50 personer til soning i fengsel i strid med lovgivningen, oppfattet stortingsflertallet full åpent som viktig. Et referat fra et møte mellom departementet og Nav ville ikke flertallet kreve utlevert til Stortinget. Heller ikke regjeringsadvokatens råd, eller en juridisk utredning som kunne bidratt til å klarlegge hvordan myndighetenes vurderinger kunne slå så feil ut, vurderte stortingsflertallet som viktig å få åpenhet om.

Praksis i de siste tiårene viser at borgerlige stortingsflertall støtter opp om borgerlige regjeringers hemmelighold, og at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter støtter Ap-regjeringers hemmelighold.

Før 2000-tallet var praksisen annerledes. I saker med mistanke om styringssvikt med alvorlige konsekvenser sørget skiftende stortingsflertall i tiår etter tiår for at regjeringene måtte spille med åpne kort. Sentrale stikkord er granskningen av Kings Bay-ulykken, jakten på Rekstens formue, Gardermoen-saken og bankkrisen.

Har Stortingets noe å lære av Kongressen i USA? Det er ikke opplagt at svaret er ja. Men når det Republikanske partiet kan kreve åpenhet fra president Donald J Trump, kunne det kanskje være mulig for et norsk stortingsflertall, i hvert fall av og til, å kreve full åpenhet fra «egen» regjering.