Har Stavanger råd til å kutte i frivilligheten?

DEBATT: Har vi virkelig råd til å kutte i frivilligheten samtidig som kommunens egne omsorgsoppgaver svekkes?

Når kommunen vurderer kutt i frivilligheten for å prioritere lovpålagte oppgaver, må vi stille spørsmålet: Hva skjer med dem som ikke fanges opp av det offentlige, spør Rolf Pettersen (bildet). Foto: Anders Minge

Med ny kommunedirektør og varslede budsjettkutt står frivilligheten i Stavanger i fare. Over 40 organisasjoner risikerer å miste livsviktig støtte, og tilbud til rusavhengige, vanskeligstilte og ensomme kan bli kraftig redusert.

Frivillige organisasjoner i Stavanger har søkt om til sammen 47 millioner kroner for å opprettholde forsvarlig drift. Kommunen har imidlertid satt av kun 29 millioner til formålet – og kommunedirektør Kjartan Møller har foreslått å redusere dette ytterligere til 14 millioner kroner. Ønsker han virkelig å halvere den frivillige innsatsen i byen? Har han glemt hvilken verdi frivilligheten representerer – både økonomisk og menneskelig?

Frivillighetens samfunnsverdi

Statistisk sentralbyrå (SSB) har beregnet verdien av frivillig sektor i Norge 2018 til 78 milliarder kroner noe som steg til 107 milliarder kroner i 2023. Den store veksten forteller noe om nødvendigheten av det frivillige arbeidet i Norge. Frivilligheten utgjør dermed en betydelig ressurs, både i form av innsats og økonomisk verdi, som Stavanger kommune nå risikerer å undergrave.

Av de 47 organisasjonene som har søkt støtte, er de fleste basert på frivillig arbeid. Mange hadde forventet en viss reduksjon, men ikke et kutt på over 50 prosent. Dette rammer ikke bare fremtidige prosjekter, men den daglige driften, og enkelte organisasjoner har allerede måttet varsle oppsigelser.

Stavanger kommunes «Handlingsplan for frivilligheit» slår fast at frivilligheten skal styrke relasjonene mellom kommunen og organisasjonene, spesielt innen bærekraft og folkehelse. Planen definerer frivillige som personer og organisasjoner som utfører ulønnet, samfunnsnyttig arbeid uten profittmotiv. Er kommunedirektørens anbefaling i samsvar med denne planen?

Varmestuen har i over 50 år vært et trygt sted for rusavhengige og vanskeligstilte i Stavanger. De siste tre årene har institusjonen mottatt driftsstøtte fra kommunen, noe som har gitt forutsigbarhet og mulighet for planlegging. Men usikkerheten for 2026 er allerede merkbar. Brukerne spør: Vil kuttene også ramme oss? Jeg ønsker å gi dem et godt svar på dette.

Frivillighet og lovpålagte tjenester

Kommunen hevder at de ivaretar lovpålagte omsorgsoppgaver gjennom egne tjenester. Det er et viktig ansvar – og ingen bestrider at kommunen skal ha hovedansvaret for innbyggernes grunnleggende behov. Men virkeligheten viser at bildet er mer sammensatt.

Fem av kommunens egne enheter henter med jevne mellomrom varm og næringsrik mat hos Varmestuen for å gi noen av sine klienter et verdig måltid. Dette er ikke en kritikk av kommunens innsats, men en påminnelse om at frivilligheten fyller et tomrom som det offentlige ikke alltid klarer å dekke. Varmestuen har aldri hatt som formål å erstatte kommunale tjenester. Vår rolle er å være et supplement – et sikkerhetsnett for dem som faller utenfor systemet. Det står tydelig i våre vedtekter (§4 Formål): «Stiftelsen skal drive et tilbud for rusavhengige og vanskeligstilte i Stavanger kommune og omegn som faller utenfor det offentlige hjelpeapparatet. Driften skal ikke være et behandlingstilbud. Tilbudet skal omfatte, men ikke være begrenset til, omsorg og tilgang til våre fasiliteter.»

Når kommunen vurderer kutt i frivilligheten for å prioritere lovpålagte oppgaver, må vi stille spørsmålet: Hva skjer med dem som ikke fanges opp av det offentlige? Og hvordan sikrer vi at omsorg ikke blir taperen i budsjettkampen?

Et politisk ansvar

Det offentlige sikkerhetsnettet opprettet for de som faller utenfor er ikke finmasket nok, og hva med de som ikke blir fanget opp. Varmestuen skal være et kompletterende tilbud og ikke en erstatning for Stavanger kommunes ansvar etter kommunal loven paragraf 3.1.

Rammen som skal fordeles til frivilligheten behandles av Utvalg for Helse og Velferd. Stavangers ordfører Losnedal og posisjonen har fortsatt mulighet til å endre vedtaket før bystyremøtet 15. desember. Spørsmålet er: Vil de gripe muligheten til å sikre frivillighetens fremtid? Frivilligheten er ikke en konkurrent til kommunen, men en samarbeidspartner. Den er en del av løsningen. Skal vi lykkes med å gi alle innbyggere verdig omsorg, må vi bygge broer – ikke rive dem.