Har Riksantikvaren sovet i timen?

I 1982 kjøpte Mandal kommune sorenskriverboligen i Adolph Tidemands gate 1 for 720.000 kroner. Kjøpet skjedde med en streng fredningsklausul som innebar at bygget skulle bevares og at alt vedlikehold måtte skje i samråd med Riksantikvaren. Allerede den gang ble det dokumentert at bygget var i moderat til dårlig stand, og at det krevde omfattende utbedringer.

Fire tiår senere står vi igjen med en eiendom som har forfalt ytterligere, uten at det kan spores pålegg, tilsyn eller reaksjoner fra de statlige kulturminnemyndighetene. Dette reiser flere alvorlige spørsmål:

Har Riksantikvaren fulgt sitt ansvar?

Når en eiendom er underlagt fredningsklausul, er det ikke valgfritt å følge med på byggets tilstand. Tilsyn, vurderinger og krav om nødvendige tiltak er en del av systemet. Likevel ser det ikke ut til at verken Riksantikvaren eller fylkeskonservatoren har fulgt opp eiendommen på flere tiår.

Hvordan kan et fredet bygg forfalle uten at noen griper inn?

Og hvordan kan et vern være reelt dersom ingen kontrollerer at det faktisk etterleves?

Hvorfor har ikke kommunen fått vedlikeholdspålegg?

Private eiere av fredede bygg vet godt hva som skjer dersom de lar en vernet eiendom forfalle:

- De får skriftlige pålegg

- De kan ilegges tvangsmulkt

- De kan få dagbøter

- De kan tvinges til å utføre nødvendige tiltak – uansett økonomi

Likevel ser vi at bygget har forfalt over flere tiår uten at kommunen er blitt møtt med samme type pålegg. Dette reiser spørsmål om likebehandling mellom offentlige og private eiere, og om tilsynsrutiner har fungert slik de skal.

Ville en privat eier sluppet unna dagbøter?

La oss være ærlige: Svaret er sannsynligvis nei.

En privat eier av denne eiendommen ville ikke fått lov til å sitte stille mens bygget forfalt langsomt i 20-40 år. De ville blitt møtt med krav, frister og økonomiske reaksjoner. Dagbøter er helt vanlige i slike saker.

Hvis kommunen har blitt behandlet mildere enn en privat eier ville blitt, må dette tas på største alvor. Offentlig sektor skal ikke vurderes etter mildere standard enn innbyggerne.

Systemsvikt?

- Kommunen ikke har fulgt opp sitt vedlikeholdsansvar

- Riksantikvaren ikke ser ut til å ha ført tilsyn

- Vernet har vært reelt i ord, men ikke i praksis

- Offentlige eiere slipper krav som privatpersoner aldri hadde sluppet

Det er nettopp i slike saker at vi ser hvor viktig det er med åpenhet og kontroll. Når dokumenter først kommer frem, og fakta ligger på bordet, blir det mulig å stille spørsmålene som burde vært stilt for lenge siden.

Et vern uten tilsyn er ikke vern!

Hvis samfunnet skal ta kulturminnevern på alvor, må reglene praktiseres likt – enten eieren er en kommune, en privatperson eller en statlig etat. Adolph Tidemands gate 1 viser at dette kanskje ikke har vært tilfelle.

Det er på tide at både kommunen og Riksantikvaren forklarer hva som har skjedd, hvorfor ingen grep inn, og hvordan dette kan unngås i fremtiden.

For fredning uten oppfølging er ikke vern. Det er forfall med godkjenning.