Har alltid prøvd å passe inn

Jeg har norske venner, går på ski og trener, spiser taco på fredager og fisk en gang i uken.

Jeg er norsk. Men så ser jeg meg i speilet og kommer tilbake til en slags sannhet om at jeg ikke er det, likevel.

Mitt liv har alltid handlet om å passe min, uten helt å vite hvilken plass som var min.

For adopsjon er en merkelig greie.

Man får dokumenter og papirer som skal fortelle hvem man egentlig er. Noen finner navnene til sine biologiske foreldre eller søsken.

Andre, som meg, finner ingenting. Bare et tomrom. Et fravær av svar.

De siste årene har adopsjon og spørsmål rundt det etiske ved det blitt løftet ved flere anledninger.

VG har skrevet flere saker om ulovlige adopsjoner, og konsekvensene det har hatt.

Og Verdens Barn, en adopsjonsorganisasjon, står i sterk motvind om dagen, etter at de ikke fikk tillatelse å adoptere fra Sør-Afrika og Thailand.

Jeg har egentlig aldri hatt et behov for å utforske adopsjonen min. Jeg har følt at jeg har vært heldig og privilegert som har fått lov til å vokse opp i Norge.

Jeg føler nesten at jeg skylder foreldrene mine en tjeneste.

Det å dykke dypere inn i adopsjonen, føler jeg nesten vil være nedlatende, direkte fornærmende overfor dem. Men det er kanskje bare mine tanker rundt det.

Spørsmålet jeg stiller er vel rett og slett om jeg skal utforske den andre halvdelen av meg, dette andre jeget.

Foto: Privat

For man vet aldri hva som kan ligge på andre siden. Det finnes ingen fasitsvar her, og hva man ønsker å gjøre er selvfølgelig helt individuelt.

Det man vet er at man enten kan få vite det man lurer på, eller bli helt oppslukt i jakten på svar.

For det er jo dessverre ikke alle som finner mer informasjon enn det de hadde fra før.

Jeg vet at mange adopterte velger å gå inn i det ukjente og uforutsigbare ved å undersøke røttene sine nærmere.

Jeg kan forstå nysgjerrigheten, og ønsket om å finne noen svar på det man ikke vet om seg selv.

For det er jo en stor del av egen historie.

Foto: Privat

Brynjulf Jung Tjønn, adoptert fra Sør-Korea og oppvokst i Feios på Vestlandet, skrev boksuksessen «Kvit norsk mann» i 2022.

Den handler om adopsjon, identitet, oppvekst og rasisme. Boken vant flere priser, og ble senere til et teaterstykke.

Historien løfter fram spørsmål og refleksjoner mange adopterte kan kjenne på, men åpner også et vindu inn til alle som ikke er adoptert, men likevel ønsker å forstå mer.

Det er positivt at dette løftes.

Vi er en av landets største minoriteter, men likevel snakkes det fortsatt ganske lite om oss.

Det er på tide at vi setter søkelys på adopsjonens kompleksitet.

SANKET INN FLERE PRISER: Her mottar Brynjulf Jung Tjønn Ungdommens kritikerpris for diktsamlingen «Kvit norsk mann» som berørte lesere over hele Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB

Så hvem er jeg, egentlig?

Selv om jeg ikke har gravet i mine egne røtter, dukker spørsmålet opp igjen og igjen.

Det jeg vet, er at jeg ikke er alene med disse tankene. Jeg deler dem med titusenvis av andre adopterte i Norge.

Alle har ulike perspektiver og ulike erfaringer.

For bak hvert eneste adopsjonsvedtak ligger en historie.

En historie om tap, og om håp.

Om søken, og ikke minst om tilhørighet.