Håp handler ikke om å lukke øynene for de alvorlige krisene vi står i

Størst av alt er håpet!

Nest størst er arealet av havområder som ligger utenfor alle staters kystterritorium, de såkalte internasjonale havområdene, eller høyhavet som det også heter.

I dag, 17. januar, trer en avtale (Havtraktaten) i kraft som juridisk forplikter 60 land til å ta ansvar for disse områdene.

I en verden fylt av uro, krig og økende polarisering, der bilaterale vennskap utfordres og tilliten mellom stater settes på prøve, er ikrafttredelsen av havtrakten et etterlengtet lys i mørket.

Avtalen er et verdifullt bevis på at nasjoner fortsatt kan samles om en internasjonalt bindende avtale – ikke til fordel for snevre nasjonale interesser, men for naturen og fellesskapet.

Høyhavstraktaten representerer et historisk gjennombrudd i forvaltningen av verdenshavene.

For første gang etableres et juridisk rammeverk som gjør det mulig å verne opptil 30 prosent av havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon. Områder som til sammen utgjør nesten to tredeler av verdens hav, og som lenge har vært blant de minst regulerte på kloden.

Men avtalen handler om mer enn kart og grenser. Den reiser et grunnleggende spørsmål: Hvem eier egentlig det åpne hav?

Dersom høyhavet er et felles globalt gode, slik havretten legger til grunn, må også verdiene som skapes der komme alle til gode, og ikke bare dem med størst økonomisk og teknologisk kapasitet.

Derfor er rettferdig fordeling en bærebjelke i avtalen.

Åpen

Havtraktaten legger grunnlaget for langsiktig finansiering av marin naturforvaltning. Den innfører klare regler for tilgang til og bruk av marine genetiske ressurser. Ressurser som allerede i dag har stor betydning for forskning, medisin og bioteknologi, og som i fremtiden kan bli enda mer verdifulle.

Slik kombinerer avtalen ambisiøse miljømål med prinsipper om solidaritet, rettferdighet og ansvarlig bruk av våre felles globale ressurser.

FNs generalsekretær António Guterres beskrev avtalen som en «seier for multilateralisme».

Sammen med naturavtalen fra Montreal i 2023, som forplikter verdens land til å verne 30 prosent av kyst- og havområder innen 2030, markerer høyhavstraktaten et tydelig taktskifte. Vi beveger oss bort fra fragmentert forvaltning mot en forståelse av havet som ett sammenhengende økosystem, med behov for helhetlig og forpliktende styring.

Åpen

Håp handler ikke om å lukke øynene for de alvorlige krisene vi står i. Det handler om å erkjenne at samarbeid fortsatt er mulig, også når innsatsen er høy og interessene store. At fellesskap fremdeles kan vinne frem over kortsiktighet og konflikt.

Jeg øyner håp i det åpne hav. Og håper du gjør det samme.