7 hours ago
2
Det er 50 år siden hun fikk hovedrollen i «Reisen til julestjernen». I år skal hun se den med barnebarna – for første gang.
Publisert 24.12.2025 12:20 Sist oppdatert 38 minutter siden
For mange nordmenn blir det ikke ordentlig jul før Hanne Krogh dukker opp på skjermen.
Gjennom rollen som Sonja i «Reisen til julestjernen» skaper hun magi hver eneste julaften.
– Det er en helt egen opplevelse å få lov til å bli en del av andre menneskers minner og tradisjoner. Og det føler jeg at jeg har fått lov til i rollen som Sonja, forteller Krogh til TV 2.
I dette intervjuet forteller den folkekjære artisten om øyeblikket da livet endret seg, om dramatiske scener fra innspillingen, samt hvorfor hun sjelden ser filmen selv.
Telefonen som endret alt
Det er akkurat 50 år siden Krogh fikk tilbud om å komme på audition.
Hun var 19 år gammel, studerte litteratur og angret på at hun ikke hadde søkt teaterskolen.
På et lite kontor på Grünerløkka i Oslo gjorde hun seg ferdig med dagens siste arbeidsoppgaver, før hun skulle hjem til jul.
– Akkurat idet jeg skal gå ut døren og hente kofferten min for å reise hjem til Haugesund til moren min, så ringer telefonen, forteller Krogh.
«Jeg ringer fra Norsk Film. Vi håper at du vil komme og prøvefilme til rollen som Sonja i 'Reisen til Julestjernen'» lød det fra den andre enden.
– Det var som om stjernen dalte inn på det iskalde kontoret.
Uvanlig stor betydning
For den unge kvinnen var det en helt spesiell forespørsel, av flere grunner.
– «Reisen til julestjernen» har alltid hatt en veldig stor betydning i min families liv. Det første barndomsminnet jeg har, er at pappaen min sier: «Hanne, nå må du ta på deg den fineste kjolen din, for nå skal vi ned til byen». Da visste jeg at vi skulle på teater, forteller Krogh.
Inntrykket fra teaterstykket brant seg fast hos den lille jenta.
– Jeg tror at min forståelse av at det fantes en scene som jeg kanskje kunne tenke meg å stå på, det skjedde akkurat der. For da ville jeg gå rett inn i eventyret. Og det gjorde jeg jo da jeg dro ut til Jar i Bærum for å prøvespille.
Krogh minnes det helt spesielle øyeblikket da hun var på vei inn til audition i desember 1975.
Det var iskaldt i luften, blått på himmelen og det knaste i snøen.
– Det var en ordentlig eventyrdag. Det fineste av alt var da jeg kom ned til to store porter på vei inn til Filmsenteret. All den forventningen og lengselen etter hva som kom til å skje var på sitt høyeste da jeg gikk inn de portene, og rett inn i eventyret.
Dramatikk på settet
Selv om også selve filminnspillingen ble et eventyr for Krogh, var det et øyeblikk den unge skuespilleren ble ordentlig redd.
Et særlig sterkt minne er da «Sonja» skulle kjøre hest og slede, med en hest som aldri før hadde dratt en slede. Selv var også Krogh relativt uerfaren, selv om hun hadde trent litt i forkant.
– Jeg skulle først ha en stuntmann i sleden, men så sa de at hvis den velter, så er det for sent uansett.
Hesten var sensitiv for tøylene, og den eneste beskjeden hun fikk var å passe på at hesten ikke begynte å galoppere.
– Men det gjorde den jo. Så når jeg ser redd ut, så er det ikke på grunn av den onde greven, men fordi jeg er livredd for å kjøre av gårde i sleden med den hesten.
Hadde tvil om karakteren
Da Krogh var liten var hun usikker på hva hun egentlig syntes om Sonja.
– Jeg må si at da jeg var ung så tenkte jeg: «er hun egentlig noe kul? Hun er jo bare snill, hun.» Og det er så lett å forveksle vennlighet med veikhet.
Nå i voksen alder ser hun annerledes på karakteren.
– Nå ser jeg at hun er en fabelaktig rollemodell. Når alle rundt henne sier at hun ikke kan finne stjernen, så sier hun «jo da, det er bare at det er jeg som må gjøre det».
Sonja trosser dårlig vær, mørke og en ond greve og finner stjernen.
Det får hun til på grunn av kraft, mot og besluttsomhet, men mest på grunn av godhet, mener Krogh.
– Og er ikke det en ganske underkjent egenskap i vår tid?
Gråt etter avsløringen
Krogh har to barn sammen med mannen Trygve Sundbø: Sverre og Amalie.
Da barna var små og så «Reisen til julestjernen» for første gang, forsto ikke barna at det var «mamma» de så på skjermen.
– Første gang Amalie så den var hun fire år. Da sa jeg: «ser du at hun som er Gulltopp ligner litt på deg?». «Ja», svarte Amalie alvorlig. «Det gjør hun kanskje, men vet du hva som er rart? Hun som er Sonja, ligner bitte lite grann på deg».
Krogh forteller at hun ikke ønsket å røpe at det faktisk var henne. Det hadde hun lært at ikke nødvendigvis var en god idé.
For tolv år tidligere, da Sverre var fire år, gjorde hun det forsøket, uten at det gikk særlig bra.
– Jeg og Sverre så filmen på kino, og da Sonja ble satt i fengsel, så krøp han opp på fanget mitt. Etterpå sa jeg: «Så du hvem Sonja var?», og Sverre svarte: «Ja, så ikke du det? Det var jo Gulltopp!». «Men så du ikke at det var mamma?», svarte jeg.
Da fikk sønnen skikkelige tårer i øynene, og utbrøt: «Men mamma, hvorfor satte de deg i fengsel?», forteller Krogh.
– Så man skal være forsiktig med å lage uro i bildet, tenker jeg. La barna få ha eventyret.
Rekker aldri se filmen
Selv om «Reisen til julestjernen» er en fast tradisjon for mange nordmenn på julaften, innrømmer Krogh at hun sjelden rekker å se den selv.
For henne er førjulstida synonymt med julekonserter og fullt turnékjør. Så når julaften endelig kommer og hun har fri for kanskje første gang siden november, er det lite rom for TV-kos.
– Da må jeg handle ferdig alle presangene og løpe rundt.
Men i år håper hun det blir annerledes. For Krogh har to barnebarn på fem og ni, og hun vet rett og slett ikke om de har sett filmen.
– Nå skal jeg sannelig sette meg ned og se den sammen med dem. Jeg tror nesten jeg må gjøre det, jeg.
English (US)