Gull, gull, gull overalt

Hva kom først, høna eller egget? Eller, for å ta et lignende spørsmål: Hva kom først, behovet for å utfordre demokratiske kjøreregler, eller behovet for å omgi deg med gull?

Det siste året har flere bekymringsfulle spalter blitt skrevet om hvordan USAs president Donald Trump utfordrer demokratiske normer og spilleregler. Men glemt nå for en stund fornektelsen av valgresultatet i 2020, eller angrepene på domstoler og presse. Noe av det som Trump virkelig har til felles med ledere av autoritære regimer, er smaken.

En som har festet seg ved dette, er journalisten og forfatteren Peter York, som i flere tiår har skrevet om stil, design, og det man kan kalle en slags sosiale studer i det moderne Storbritannia.

I 2006 ga York ut boken «Dictator’s homes: Lifestyles of the World’s Most Colorful Despots». Der går han inn på ti kjennetegn ved hjemmene og palassene til de som tar eller holder seg ved makten med ikke-demokratiske metoder:

1. Stort. Pass på at alt er større enn det trenger å være.

2. Gammeldags. Kjør på med en stil fra tidligere århundrer. Unngå imidlertid faktiske gamle møbler eller antikviteter, da de er for shabby. Alt må være nytt og skinnende.

3. Tenk fransk. Etterlign gjerne 1800-tallets Frankrike der alt skulle være gyllent og svulmende.

4. Tenk hotell. Det beste hotellet i byen har alltid vært en inspirasjonskilde for hva det gode liv bør være.

5. Gå for gull.

6. Skaff deg mer glass, særlig store lysekroner som kan gå igjen i store speil.

7. Ha viktige 1800-tallsmalerier. De har ikke mørket eller uhyggen fra de gamle mesterne.

8. Kjøp merker. Pass på at interiøret matcher Mercedesene som står utenfor.

9. Bruk marmor.

10. Plassér deg selv overalt.

Disse trekkene, påpeker York, kjennetegnet hjemmene til Saddam Hussein, Muammar Khadafi, Ferdinand Marcos, Nicolae Ceauşescu og en hel rekke herskere i Afrika og Midtøsten.

Keiser Bokassa i Den sentralafrikanske republikk hadde både en gullbelagt trone og en gullbelagt seng. Saddam Hussein elsket forgylte skytevåpen. Den turkmenske diktatoren Saparmurad Nijazov fikk reist en tolv meter statue av seg selv, som dreide rundt så den alltid så på solen.

Der er ikke Trump. Men la oss nå se på hvor mange av Yorks kjennetegn som passer på ham.

At Trump dekker alt som kan dekkes med gull, med gull, er kjent fra tiden før han ble president. Den nye ballsalen han bygger, skal kunne romme tusen gjester. Det har kommet advarsler om at den vil bli så stor at den vil ta luven fra selve Det hvite hus.

Skissene av det planlagte interiøret viser, nettopp, et rom som er fullt av gull og har tak som minner om de palasslignende bygningene fra 1800-tallet.

Rosehagen har fått plenen dekket av steinheller og sittegrupper og har nå fått det distinkt hotellaktige navnet «Rose Garden Club».

Badet som hører til det såkalte «Lincoln-rommet» har blitt renovert i gull, marmor, og med en lysekrone over do.

Også det ovale kontor har fått en rekke gylne detaljer i en stil fra forrige århundre, og flere malerier med større rammer på veggene. Vaser og pokaler av gull står utstilt. Og ulikt presidenter flest har Trump preget huset med sitt eget navn og bilde. Et maleri av ham selv, fra øyeblikket etter han ble forsøkt skutt i fjor sommer, pryder den store foajeen. En papirvekt av gull med Trumps navn har fått en fast plass på skrivebordet hans.

I en artikkel for The Economist, skrevet nå, nesten tjue år etter at boken kom ut, påpeker York hvor godt Trumps stil passer med estetikken han den gang definerte.

Men hvorfor? Hvorfor griper mektige og selvbevisste menn til forskjellige tider og i forskjellige land til noe nær identiske stilgrep?

Det handler nok både om personlighet og kommunikasjon. Gull er lett å ty til, både fordi det er, vel gyllent, og fordi det er det aller mest lettfattelige og gjenkjennelige tegnet på rikdom. I alle eventyr blir fattiggutten eller fattigjenta møtt av glitrende gull når de kommer til et virkelig eller et magisk slott.

Det skal sies at dette med gull, glass, marmor og Mercedeser ikke er en tilnærming som er forbeholdt statsledere med stor personlig makt, den finnes hos mange mennesker med veldig mye penger og et behov for å la verden vite om det.

Men det er også noe distinkt trumpsk. Prosjektene hans er nemlig også dermed en langfinger til fagfolket, noe som passer godt med Trumps MAGA-bevegelse. Dette er et prosjekt der de som Vet Hvordan Det Skal Være, de som kan sin historie og sine stilarter, ikke har noe å si. Dette er et rom for grenseløs utfoldelse, uten å ta hensyn.

Forfatter Mikal Hem, som har skrevet boken «Kanskje jeg kan bli diktator», påpeker det litt pussige i at det ofte er noe litt feminint over diktatorenes hjem. Juveler og pastellfarger, som ofte brukes, er ofte ikke det som hyppigst assosieres med voksne menn. Men dette har også å gjøre med at det er andre og større hensyn som veier tyngst.

For som Peter York påpeker er ikke dette hus der noen skal hygge seg. Det er snakk om å imponere eller de som kommer inn, eller vippe dem av pinnen, få dem til å føle seg små. Det skal vise frem husets herre som mektig.

Hvis du vil fremstå som mektig overfor alle – ikke en vennegjeng, ikke en krets eller et sjikt, men alle mann alle – kan du ikke ty til ting som krever fortolkning. Inntrykket må gis umiddelbart, sjokke systemet. Da må det glitre og blinke og skinne, så mye som overhodet mulig.

Men et så sterkt fokus på denne siden av en bygning og et interiør sier også noe annet. Inntrykket det gir, er ikke alltid at du er imponerende, det er at det å imponere, er veldig, veldig viktig for deg.