Gode intensjoner i Oslofjorden kan bli en felle for fiskerne

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, SVs leder Kirsti Bergstø, statsminister Jonas Gahr Støre og fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss presenterte i juli nye fiskeritiltak for Oslofjorden. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Fiskerne er klare til å bidra. Marinreparatørene er klare til å bistå. Men noen må garantere at kartet stemmer med terrenget før vi setter kursen.

Når staten inviterer fiskere i en økonomisk utfordrende situasjon til å bli miljøentreprenører, trengs det en tydelig plan. Ellers risikerer vi feilsatsinger som hverken gagner fjorden eller fiskerinæringen.

Realiteten fiskerne står i

Oslofjorden er i en økologisk krise. Ett tiltak regjeringen har vedtatt, er nullfiske i store deler av fjorden. For yrkesfiskerne er dette dramatisk. Inntektsgrunnlaget forsvinner eller reduseres sterkt nærmest over natten.

Samtidig som fiskernes livsgrunnlag trekkes bort, oppfordrer Miljødirektoratet til at tempoet i redningsarbeidet må opp. Det lyses ut midler til miljøtiltak, og fiskerne oppfordres til å søke om midler til for eksempel lavtrofisk dyrking (skjell/tare) eller opprydding.

Sør-Norges Fiskarlag og Marinreparatørene representerer to ulike utgangspunkter, men vi deler nå en dyp bekymring. Veien til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner. Vi frykter at en presset yrkesgruppe nå oppfordres til å løpe etter prosjektmidler med stor usikkerhet uten at rammene er tilpasset den realiteten fiskerne står i fra 1. januar.

Forutsetning for å lykkes

En sårbar situasjon krever realisme. Når en fisker mister kvotene sine, forsvinner også den økonomiske tryggheten som kreves for å drive innovasjon. Å utvikle gode miljøprosjekter – enten det er restaurering av tareskog, rydding av spøkelsesredskaper eller dyrking av blåskjell – krever innsikt i et komplisert regelverk og omfattende søknadsprosesser i tillegg til tung biologisk kompetanse. Å finne samarbeidspartnere som innehar noe av denne kompetansen, og å ha tid til å utarbeide gode prosjekter kan være en forutsetning for at en slik satsing kan lykkes.

Vi ser nå en tendens der yrkesfiskere, i mangel på alternativer, vurderer å kaste seg inn i prosjekter de ikke har forutsetninger for å vurdere den økonomiske bærekraften i. Både Sør-Norges Fiskarlag og Marinreparatørene mottar henvendelser fra aktører som ønsker bistand til dette.

Det er positivt at fiskere møtes med entusiasme når de vil bidra til miljøløsninger. Men som miljøorganisasjon må Marinreparatørene være ærlige: Det er stor avstand fra en idé om «havhagebruk» til en lønnsom næring som kan erstatte fiske. Vi trenger troen på nye løsninger, men vi trenger også en dose brutal realisme.

Bruk kompetansen riktig

Yrkesfiskere besitter en kompetanse som er uerstattelig i arbeidet med å redde fjorden. De har saltvann i årene, inngående kjennskap til lokale strømforhold, og de er vant til å håndtere tunge tak på sjøen året rundt. Dette er praktisk kunnskap som veldig få kan matche.

Marinreparatørene ønsker å samarbeide tett med fiskerne. Vi kan bidra med den marinbiologiske fagkunnskapen og prosjektutformingen, og vi kan være en samarbeidspartner under den praktiske utførelsen. Men vi ønsker ikke å være dem som gir falske forhåpninger.

Problemet i dag er at staten lyser ut midler til prosjekter, men ikke til den tiden det tar å utvikle dem forsvarlig. Forventningen om at en fisker, som står midt i en livskrise, skal bruke uker og måneder på ubetalt prosjektutvikling for kanskje å få støtte til et miljøtiltak, er urealistisk.

Klare til å bidra

Hva er staten villig til å betale for? Hvis myndighetene mener alvor med at fiskerne skal være en ressurs i redningen av Oslofjorden, må virkemiddelapparatet tilpasses denne ambisjonen:

Lønnet utredning: Det må settes av midler som betaler fiskere for å delta i forprosjekter og utredninger. Vi kan ikke basere utviklingen av nye næringer på dugnad fra folk som har mistet inntekten sin.

Langsiktighet: Miljøtiltak gir sjelden rask avkastning. Er staten villig til å betale for økosystemtjenester over tid? Vil en fisker få lønn for å røkte en tareskog som renser vannet, selv om det ikke kan selges som mat umiddelbart?

Samarbeid: Vi trenger midler som spesifikt oppfordrer til konsortier mellom fagmiljøer og fiskere.
Vi trenger tid og klargjøringer for å unngå at fiskere satser hus og båt på løsninger som ikke bærer seg. Vi ber myndighetene komme på banen, ikke bare med en søknadsportal, men med en helhetlig plan for hvordan fiskerkompetansen skal finansieres i overgangen fra høsting til restaurering.

Fiskerne er klare til å bidra. Marinreparatørene er klare til å bistå. Men noen må garantere at kartet stemmer med terrenget før vi setter kursen.