«Glitrende comeback fra Pamela Anderson»

Pamela Anderson («Baywatch») gjør et glitrende hovedrollecomeback i «The Last Showgirl».

Hennes karismatiske og troverdige fremførelse gjør danseren Shelly Gardner til en hovedperson som fenger med optimisme, blindflekker og oppriktig sårbarhet.

Historien om en oppofrende Las Vegas-showgirl på tampen av karrieren har noen hjerteskjærende klangbunner, men den skildres med mye humør. Og skarpe biroller av Jamie Lee Curtis, Dave Bautista, Kiernan Shipka og Brenda Song sørger for rikelig med hjertevarme og vittig situasjonskomikk.

Storhetstid på overtid

Danseren Shelly Gardner (Pamela Anderson) var en av de store Showgirl-stjernene i Las Vegas på 90-tallet. Som 57-åring står hun fremdeles på scenen i «Le Razzle Dazzle», et klassisk franskinspirert Vegas-show som er langt forbi middagshøyden.

Til slutt faller øksen. Billettsalget er for dårlig. En ny forestilling skal ta over.

Det er et punktum som treffer Shelly hardt i både selvbilde og økonomi. Hun sliter med å akseptere showets statusfall, og gjennom et par turbulente uker blir hun konfrontert med både fortidens valg og fremtidens svært begrensede muligheter.

Vemodig Vegas-nostalgi

«The Last Showgirl» er et poetisk stykke americana fra regissør Gia Coppola.

I en grovkornet estetikk, og med et stemningsfullt lydspor, serveres vi en rekke postkortmotiv hvor Vegas-nostalgi og moderne hverdagsproblemer deler scene.

Her skildres et USA gjennomsyret av elendige pensjonsordninger og et fravær av økonomisk nestekjærlighet. I slitent neonlys og blendende ørkensol har Las Vegas akkurat de voldsomme kontrastene som blottstiller noen av sprekkene i den amerikanske drømmen.

På sitt beste er dette en film som sender tankene mine til sosialrealistiske kunstverk som Chloé Zhaos Oscar-vinner «Nomadland» (2020) og Sean Bakers fantastiske «The Florida Project» (2017).

«The Last Showgirl» har ikke den samme emosjonelle kraften og byr heller ikke på den samme innsikten som de mest gripende samfunnsskildringene fra dagens USA. Likevel er dette en film som både underholder og gjør inntrykk, og mye av den æren går til hovedrollen.

Det er en opplevelse å se de uttrykksfulle nærbildene av ansiktet til Pamela Anderson. Hun har alle lagene og nyansene som gjør Shelly Gardner til en helstøpt og engasjerende rollefigur.

Som i en litt tragikomisk countryballade spennes Shellys historie opp med håp, stolthet, knuste illusjoner og hard virkelighet. Det er lunt og morsomt, men også vemodig vakkert på en måte bare film kan formidle.