– Gjør dansegulvene våre mer levende

The Bundy Bunch - «My Friend»

Vent, var ikke grunge dødt? Kanskje ikke, for de seige gitarene og den apatiske, nesten ertende vokalen til The Bundy Bunch-låta «My Friend» minner veldig om noe vi kjenner igjen fra Seattle.

I tillegg leker de masse med overganger, og mange ganger i løpet av låta føles det som å bytte tempo på en vinylspiller. De omtrent dobler takta og hopper fra sirupsseig rock til fremoverlent og røff post-punk, og tilbake.

Det gjennomgående riffet i låta er enkelt og sitter godt, og gir sangen følelsen av at den varer og varer, på en god måte. Og låta er ikke bare god fordi den er gøyalt lagt opp teknisk. Melodien og vokalen er fine i seg selv, og løftes bare ytterligere av at de presenteres utenfor den vanlige A4-rammen.

The Bundy Bunch har sine røtter fra Karmøy og har fått særlig oppmerksomhet i vestlandshovedstaden Bergen. Så når de nå spiller på Vill Vill Vest i helgen, er det for sitt mest dedikerte publikum.

Amazing Space - «Parallel Dreams»

I det siste har jeg vært på jakt etter låter til en roadtrip-liste, som også får meg til å virke som en godt voksen mann med kaffeavtale hos Circle K. Jeg antar at markedsføringen av Bruce Springsteens biopic har truffet meg.

Da begynte jeg nærmest å rope på gubbeveldet av indierockerne i Amazing Space, og tittellåten «Parallell Dreams» og «Ode To You» fra debutalbumet som kom i mai.

Det er rock av typen indie, heartland og litt kraut fra musikere med fartstid fra blant annet Young Dreams, Casiokids og Divisjonen – og det med masse harmoni og deilig gitar.

Sūn Byrd - «Dance in the Sūn»

Sūn Byrds funky, jammete retrosoul er så varm, og såpass avansert for den norske dansefoten, at det skal mye til å gjette at de er fra Norge. Særlig låten «Dance in the Sūn» fra i sommer, hvor vibbene omtrent skriker at musikken kommer fra sør for USA.

Norsk soul og funk har fått et oppsving de seneste årene, og Sūn Byrd (tidligere Dark Roast) er et av mange tilskudd som gjør dansegulvene våre mer levende. De er også et stjernelag, med medlemmer som har bakgrunn i både soul, jazz, pop og elektronika. Og de spiller med masse respekt for gammel soul!

Blåserne i sentrum av denne låta, kombinert med den hese og androgyne vokalen til Johan Helland, gjør musikken tidløst fengende. «Dance in the Sūn» er bare én av mange gode låter på albumet «In Paradiso» som gruppa slapp i år. Så om du trenger mer varme til din november, er det mer å ta av.

FOB - «DEN BLÅ STEINEN»

Jeg vet ikke om det er en slags gisselsituasjon (jeg er bergenser), men det er et eller annet i luften. Det virker som at bergensrappen endelig ikke sliter med å være enten NMG jr., poprap-galore eller hormonelt Hester V75 cosplay.

Rapkollektivet FOB (Fuck Opp Bergen) har med sine fem medlemmer fått meg til å titte opp fra knivingen mellom bokmålsrapperne på Østlandet.

Låtene får en til å tenke på sjangre som cloud rap og bubblegum bass. Jeg spår at folk kommer til å diskutere hvem av dem som har best stemme og strofer. Og at folk vil si at det er litt dårlig, men at det er derfor det er bra.

Det er jo ikke Vill Vill Vest uten at du får minst én ny gruppe med bergensrappere som mener de er det nye. Denne gangen tror jeg hovmod ikke står for fall.

Nina Fay – «People Pleaser»

Dette er låt som kom ut for en liten stund tilbake, men som fortjener din oppmerksomhet!

Nina Fay er inspirert av artister som FKA Twigs, Grimes og Sophie. Hun er selv også på god vei til å lage et musikkunivers som kan både overraske, imponere og utfordre på liknende måter som inspirasjonskildene.

«People Pleaser» er en behagelig, men samtidig mystisk låt, hvor kristiansanderens myke vokal er perfekt pakket inn i den drømmende produksjonen.

Artisten og produsenten har flere supergode låter inne på «Urørt» sine sider, og jeg håper flere får øynene opp for musikken hennes!

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Nina Fay spiller på Vill Vill Vest denne helga.

Fig Tape - «Poison»

Etter å ha fått oppmerksomhet fra NRK P3, Netflix og Zane Lowe, var forventningene høye til dette debutalbumet, som ble sluppet for to uker siden.

Fig Tape, også kjent som Elias Melkersen, blander soveroms-lo-fi-indie, elektronisk eksperimentering og punk til et lydbilde som er både rotete og raffinert.

Albumet åpner med «Poison», en intens intro som setter stemningen. Selv om dette er hans debutalbum er Fig tape på ingen måte en nybegynner.

Med show i utlandet og låtskrivingsessions i Stockholm, London og Las Vegas er dessverre Norge blant de siste til å få med seg Oslo-guttens talent. Han har også vært med å produsere låter på EP-en til Golf (tidligere kjent som Golfklubb) som kom ut samme uka.

Man skal være forsiktig med å sette press på artister etter deres debutalbum, men jeg føler meg veldig sikker på at Fig Tape blir en av de neste store norske eksportene innenfor musikk.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Fig Tape spiller på Vill Vill Vest denne helga.

Drea – «Want me Dead»

Bak navnet Drea finner vi Andrea Ådland, en 26-årig bergensbasert artist som tidligere har vært en del av neo soul-prosjektene Atari og Finding Neo.

På soloprosjektet er det et helt annet uttrykk som gjelder. Med låter som «Want me Dead» føyer Drea seg inn i rekken av nye artister som gjenoppliver lyden av det sene 90-tallets og tidlige 2000-tallets nedpå, triste indierock.

På «Want me dead» byr singer-songwriteren på akustisk gitar, bittersøt melankoli og skranglete, rufsete produksjon.

Vi skal altså tilbake til en tid hvor begrepet «indie» fortsatt var forbundet med unge undergrunnsfenomener på smale plateselskap og trange kjellerscener, ikke gamle helter med stadionkonserter. Låta er skapt sammen med den norske indie-ringreven Mikhael Paskalev.

Drea er en å holde utkikk etter – enten du er på festival i helgen eller saumfarer strømmetjenestene.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Drea spiller på Vill Vill Vest denne helga.

MER SOM DETTE: