Gjennom mer enn 100 år var dette en nasjonal stolthet. Nå står den gamle praktbygningen tom.

Ved å gjøre bygningen til et museum for Norges eldste kunsthistorie kan vi skrive et nytt kapittel i Nasjonalgalleriets historie, skriver innleggsforfatteren. Bildet er tatt siste sist åpningsdag, 13. januar 2019. Foto: Heiko Junge, NTB

I seks år har bygningen stått som et tomt skall i Oslo sentrum.

Det er vemodig å gå forbi Nasjonalgalleriet i disse dager. Gjennom mer enn 100 år var dette en nasjonal stolthet fylt med kunstutstillinger, liv og latter, helt til dørene ble låst og lysene slukket 13. januar 2019.

Nå står den gamle praktbygningen tom og forlatt på 7. året. Ingen vet når det skal vekkes til live igjen, eller hva slags liv det skal få.

Underveis er flere muligheter blitt vurdert. Ett forslag har vært å videreføre Nasjonalgalleriet som et kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet. Et annet har vært å innlemme Nasjonalgalleriet i et gigantisk underjordisk nasjonalteater på Tullinløkka.

Begge forslagene har møtt mye motbør underveis, og det er tvilsomt om noen av dem blir realisert. Tiden er derfor inne for å se på andre muligheter.

En løsning med åpenbare fordeler

Nasjonalgalleriet forvaltes i dag av Statsbygg. De har tidligere anbefalt at det skulle overføres til Kulturhistorisk museum og Universitetet i Oslo (UiO).

Dette er en løsning med mange åpenbare fordeler. Nasjonalgalleriet er bygget for utstillinger, og en slik gjenbruk av bygget vil være bærekraftig og ikke kreve omfattende inngrep i den fredede bygningsmassen.

Kulturhistorisk museum forvalter en enestående samling av kirkekunst som publikum ikke får tilgang på grunnet begrensede utstillingsarealer.

Samlingen teller rundt 1000 gjenstander fra 1100-tallet frem til reformasjonen i 1537 og inkluderer en rekke originalt bemalte skulpturer, alterfrontaler, alterskap og liturgiske gjenstander.

I tillegg forvalter vi rundt 50 portaler fra norske stavkirker – en enestående kulturarv som viser hvordan kunst og formspråk gradvis endret seg i overgangen fra norrøn til kristen tid.

Kan raskt fylle Nasjonalgalleriet med nytt liv

Ved å gjøre bygningen til et museum for Norges eldste kunsthistorie kan vi skrive et nytt kapittel i Nasjonalgalleriets historie.

Med utgangspunkt i våre samlinger kan vi sette søkelyset på hvordan kunst har oppstått som kulturelt fenomen, og hvordan kunst har utviklet seg gjennom tidene. I sum er det veldig mye som taler for at dette er den beste løsningen for å gi nytt liv til Nasjonalgalleriet.

Riksantikvaren vektlegger ofte at aktiv bruk er det beste vern, og dette gjelder også statlig eiendom. Forfall akselererer når et bygg står tomt, og løpende vedlikehold forsømmes uten en aktiv bruker. Etter hvert som tiden går, blir det vanskelig å forsvare vedlikehold når ingen bruker bygningen.

Med politisk vilje kan vi raskt fylle Nasjonalgalleriet med nytt liv og nytt innhold og videreføre historien uten at det krever store endringer i den verneverdige bygningen.