Gjengene er et symptom – boligpolitikken er sykdommen

Meninger
Debattinnlegg

Når ungdom faller utenfor, roper vi etter mer politi og strengere grenser. Men vi snakker for lite om det som skaper grobunnen for utenforskap: boligpolitikken.

ØNSKER MER LIKHET: «Vi må bygge større og mer varierte boliger i hele byen, sikre sosial miks i alle bydeler, og unngå at enkelte områder blir «de billige» adressene der utfordringene samles», skriver Yousef Iqbal. Her sammen med sønnen Jacob på tre år. Foto: Privat

Torsdag 6. november kl. 19:45

Student og Høyre-politiker Mohammed Mousa peker på noe vesentlig i sitt innlegg i VG: samfunnet svikter ungdommene.

Men vi må våge å spørre hvordan og hvorfor vi har kommet hit.

For dette handler ikke bare om politi, skole og fritidstilbud – det handler om hvordan vi har bygd byen vår.

STOVNER: Stovnerhøgda borettslag på vinteren. Foto: Andreas Røen Pettersen / VG

Groruddalen og Søndre Nordstrand er ikke blitt som de er ved en tilfeldighet.

Det er resultatet av flere tiår med boligpolitikk som har presset mennesker med lav inntekt, rusproblemer, psykiske helseutfordringer og funksjonsnedsettelser til de samme områdene.

Billige leiligheter, små boenheter og lavere leiepriser har skapt en sosial konsentrasjon som forsterker ulikhet – og som til slutt påvirker barnas oppvekstmiljø.

Foreldre i disse bydelene forteller om barn som ser rusede mennesker på vei til skolen.

De forteller om voldshendelser og utrygghet i nærmiljøet.

Mange av foreldrene jobber to eller tre jobber for å få endene til å møtes, og har ikke mulighet til å følge opp barna slik de ønsker.

Dette er ikke et spørsmål om manglende ansvar – men om strukturelle rammer som gjør det nærmest umulig å lykkes.

Samtidig ser vi et annet mønster: de familiene som klarer seg godt og får bedre økonomiske rammer, flytter ofte ut.

De søker tryggere nærmiljøer, bedre skoleresultater og lavere belastning.

Dermed mister bydelen sine rollemodeller og stabile familier – og den sosiale ubalansen forsterkes.

Dette er en stille, men kraftfull drivkraft bak den vedvarende segregeringen i Oslo.

Under pandemien så vi hvordan forskjellene ble tydelige i sykdomsstatistikkene: flere smittede, flere innlagte, høyere dødelighet.

Det samme mønsteret ser vi nå i kriminalitetsstatistikken.

Når sosiale, økonomiske og helsemessige utfordringer hoper seg opp i bestemte bydeler, får vi ikke bare geografisk ulikhet – vi får parallelle samfunn.

Så hvem er egentlig syndebukken?

Ungdommene som søker tilhørighet i et miljø som tilbyr status og rask inntjening?

Foreldrene som jobber nattevakter og forsøker å holde familien flytende?

Eller et system som har valgt å samle landets mest sårbare i noen få postnumre?

Hvis vi virkelig ønsker å forebygge gjengkriminalitet, må vi begynne med boligpolitikken.

Vi må bygge større og mer varierte boliger i hele byen, sikre sosial miks i alle bydeler, og unngå at enkelte områder blir «de billige» adressene der utfordringene samles.

Dette handler ikke om moral, men om planlegging.

Det handler ikke om ungdommenes svikt, men om samfunnets struktur.

Det er på tide å se årsakene i øynene – ikke bare symptomene.