Gitaren som endret verden

– Du kan sammenligne det med å være avhengig av narkotika.

18 år gamle Kristoffer Falao sitter i en sofa i et musikkstudio i Indre Østfold. Han har en rød Fender Stratocaster på fanget. I tillegg henger tre eksemplarer på veggen bak ham.

Det kommer klimprelyder mens fingrene på venstrehånda løper opp og ned på gitarhalsen.

Etter hvert river han seg ut av sin transelignende tilstand. Han kikker opp fra under luggen og smiler.

– Jeg husker første gang jeg prøvde å spille på en slik gitar. Det var som svart magi.

I sitt syttiende leveår er gitarmodellen Fender Stratocaster overalt, enten det er over skuldrene til popstjernen Astrid S eller til en hvithåret herre som spiller bluessoloer med et inderlig ansiktsuttrykk.

Hvordan kunne en lakkert treplanke med seks metallstrenger få en så enorm påvirkning på popkulturen?

Leos lykketreff

Leo Fender (1909–1991) kunne ikke spille gitar. Men han så at de som gjorde det, var frustrerte.

På 1940-tallet var det god kok i utelivet i USA. Tiåret bød på mange muligheter til å feste, enten det var for å drukne krigssorgene eller for å feire seieren etterpå. Forsamlingshusene ble stadig større, og orkestrene som spilte der likeså.

Men elgitaristene hadde et problem: De hørtes ikke. Om de skrudde opp volumet, kom det feedback fra de hulkroppede gitarene de spilte på.

Radioreparatør og oppfinner Leo Fender fikk med seg dette. Han lagde derfor gitarer med kropper av helstøpt tre, såkalte «plankegitarer».

I 1950 lanserte han to modeller for å møte behovet i markedet: Fender Esquire og Fender Broadcaster (senere Telecaster). Dette var gitarer som ga mye lyd og var robuste og lette å holde stemt.

Etter å ha hørt på innspill fra gitarister, lanserte han enda en modell fire år senere: Stratocasteren.

Stratocasteren var revolusjonerende av flere grunner:

• Innføringen av tre pickuper ga flere muligheter til å velge hvilken lyd man ønsket fra gitaren.
• Utseendet på gitarkroppen vakte oppsikt, særlig «hornene» og den doble innsvingen.
• Gitarkroppen var avrundet slik at den ikke gnagde i ribbeinene til gitaristene.
• Vibratoarmen var helt nyutviklet.

Hank B. Marvin i gitarbandet The Shadows og Buddy Holly var blant de første artistene som gjorde den nye gitarmodellen kjent.

Men det var på siste halvdel av 1960-tallet at Fender Stratocaster fikk den beste reklamen man kunne drømme om.

Takket være denne venstrehendte superstjernen.

Ikonet

På sine 27 tilmålte år rakk Jimi Hendrix å bli tidenes største gitarhelt. Han hadde en upolert og mesterlig spillestil som brøt med alle regler for hva en gitarist kunne og skulle gjøre.

Artist Tora Dahle Aagård, ofte omtalt som en gitarheltinne, skjønner godt hvorfor folk hadde lyst på en Stratocaster etter å ha sett og hørt Hendrix.

– Når han gikk på scenen med den gitaren og med den lyden ... Det er jo noe som for alltid vil være det kuleste i hele verden. Det sitter helt spikra i musikkhistorien. Det at han spilte på en «stratt», gjorde at alle ønsket å gjøre det samme.

Hun tror at Stratocasteren alltid vil være der.

– Fordi den revolusjonerte hvordan vi spiller gitar. Og jeg tror vi har en dyp kjærlighet til det originale.

Stratocasteren er så ikonisk at den har blitt et slags moderskip for elgitaren, et symbol på vestlig popmusikk. Selve urgitaren. Antakelig er den tidenes mest solgte.

Fender har ikke tall på hvor mange eksemplarer de har solgt til håpefulle gitarister. Men de har blitt pøst ut i rikt monn fra deres fabrikker i USA, Mexico og Japan, eller via deres billigmerke Squire.

På toppen av dette kommer alle gitarmodellene som er svært like Stratocastere, men som er laget av andre produsenter. Særlig på 1980-tallet utviklet mange av Fenders konkurrenter sine egne gitarer med noenlunde samme utseende som Stratocastere.

Tross mange etterligninger, har den originale Stratocasteren blitt holdt varm av alle slags gitarister, enten de spiller metall, rock, grunge, pop, blues, soul, funk eller jazz.

– Stratocasteren er sterk og solid som et muldyr, men har også elegansen til en veddeløpshest, sier Rolling Stones-gitarist Keith Richards.

For noen er den også en besettelse.

Den første kjærligheten

Kristoffer Falao plukket opp elgitaren da han var bare ti år gammel. I årene etterpå har en plan formet seg i hodet hans. Han har tenkt å vie livet sitt til dette.

Den unge gitaristen fra Tomter i Indre Østfold spiller i band og har et eget soloprosjekt gående. Han har allerede tatt steget inn i musikkbransjen med å opprette enkeltpersonforetak og skaffe seg en egen hjemmeside.

Alle andre fritidsaktiviteter må vike. Festing og damer har ingenting å stille opp med. Han skal leve av gitaren, og det finnes ingen plan B.

– Gitarspilling opptar så mye av oppmerksomheten min. I mattetimene sitter jeg bare og tenker på gitar.

At det ble sånn, og at det er Stratocaster som er favoritten, kan skrives tilbake til en forløsende bytur for noen år siden.

Han og noen kompiser slengte innom ei gitarsjappe i Oslo sentrum som solgte dyre vintage-gitarer. En av dem skinte til ham.

Det var en påkostet «signatur-stratt» som Fender hadde laget i samarbeid med bluesgitaristen Jimmie Vaughan. Selv om Kristoffer var en pengelens drittunge, fikk han lov til å prøve den.

– Og den følelsen jeg hadde da jeg begynte å spille ... Han i kassa måtte ta den fra meg til slutt, jeg klarte ikke å stoppe. Jeg har aldri følt det før med en annen gitar.

Ordene strømmer ut av Kristoffer når han skal forkynne evangeliet. Han snakker om Stratocasterens glasstone – den skarpe, klare lyden som gjør den så lett gjenkjennelig.

– Det glatte gripebrettet, strengene som lå perfekt i forhold til fingrene. Gitaren gjorde alt jeg ba om, og den sloss ikke noe tilbake. Jeg drømmer fortsatt om den.

De som skal fortelle om strattens fordeler, sier det samme: at ting bare stemmer.

Eric Clapton har sagt at han alltid vender tilbake til Statocasteren fordi det er som å komme hjem. Bonnie Raitt har sammenlignet den med å finne en person man har lyst til å henge sammen med – ting bare klikker.

Tora Dahle Aagård har kjent på det samme.

For 15 år siden, hjemme i Flatanger på trøndelagskysten, bestemte hun seg for å bli gitarist etter å ha sett «School of Rock» på DVD. Det motoriske talentet var ikke all verden, men hun har kommet langt på et bra øre og mye øving, forteller hun.

Som de fleste gitarnybegynnere startet Tora på en vond akustisk gitar som fikk fingrene hennes til å blø. Nå er det Stratocaster-gitarer som sitter best hos henne. At John Mayer også spiller på dem, er ikke akkurat negativt.

– Jeg kan gjøre så mye med Stratocasteren. Ting bare flyter. Gi meg en annen gitar, så må jeg jobbe mye mer. Og så låter den jo så fint, forteller hun.

En av drømmene hennes er å eie en skikkelig rågammel og dyr stratt.

– Jeg tror, når alt kommer til alt, at alle gitarister har en ekstra kjærlighet for Stratocasteren.

Vel, det er ikke helt sant.

Fender schmender

Det er en rådende oppfatning i store deler av hardrockmiljøet at Fender-gitarer er, om ikke satans verk, så i hvert fall utilfredsstillende.

Der sverges det gjerne til gitarmerket Gibson, som er kjent for ha en varmere og fyldigere lyd. I alle verdens gitarforum diskuteres Fender versus Gibson fra skyttergravene.

En av dem som har ei høne å plukke med Fender, er The Cumshots-gitarist Ole Petter Andreassen. Han har drevet en bruktgitarsjappe hvor han i hovedsak har solgt Gibson. Når han har solgt Fendere, har annonsetekstene ofte bestått av lett hets.

Artist og produsent Per Borten er på noenlunde samme linje. Han har viet livet sitt til klassisk, gitarbasert hardrock, nå senest i bandet Spidergawd.

– For meg handler Fender Stratocaster om det totale fraværet av motstand, sier han, og mener det absolutt ikke som en positiv ting.

Borten mener at de mest kjente gitarmodellene på markedet fungerer best til spesifikke arbeidsoppgaver. En Gibson ES-175 er en god jazzgitar, en Fender Telecaster er en god countrygitar, og merket PRS er god til å fyre i ovnen med, ramser han opp.

Og hva med en Fender Stratocaster?

– I sin ett hundre prosent naturlige form er den lyden av Hank B. Marvin i The Shadows. Når du hører andre Stratocaster-gitarister, som Jimi Hendrix, Ritchie Blackmore og Yngwie Malmsteen, handler lyden like mye om gitarforsterkeren som om hvilken gitar det er, hevder han.

Det leder ham fram til dette retoriske spørsmålet: Hvis du ønsker å spille rock, ønsker du da å begynne med The Shadows? Eller ville det vært ryddigere å starte med AC/DC, og da velge en Gibson SG? Eller Metallica, og gå for en Gibson Explorer eller en Gibson Flying V?

Borten er helt enig i at Fender Stratocaster er blant de enkleste gitarene å spille på. Men den har også den aller mest nøytrale lyden og må spilles forsiktig for å fungere, mener han.

Han tar sjansen på å generalisere litt:

– Gitarsoloer skal spilles på en Gibson-gitar. Hvis du ser på band med to gitarer, finner du nesten ingen eksempler på at hovedgitaristen spiller Fender.

Tross sin svært begrensede entusiasme for Stratocastere, har Borten likevel funnet plass til ett eksemplar i sin 50 gitarer store samling.

– Men det er helt klart den kjedeligste gitaren jeg eier.

Den store drømmen

Et par elefanter i øvingsrommet der, altså: Er Stratocasteren kjedelig og litt gubbete?

Fender har jobbet målbevisst mot yngre generasjoner for å holde merket varmt i moderne popkultur. Det har ført til at Stratocasteren har dukket opp i Hello Kitty og spillene Fortnite og Rock Band.

Fenders mann i Norge opplevde at salget deres gikk rett opp under pandemien.

– Vi selger mange gitarer til unge jenter som har lyst til å lære seg å spille. Det er godt å se at det fortsatt er kult å kunne spille et instrument, sier salgssjef Terje Severinsen.

At mange unge sliter med å lære seg å spille et instrument på grunn av mange distraksjoner, er noe Kristoffer Falao anerkjenner. Selv føler 18-åringen seg heldig.

– Jeg fikk gitaren i fanget før telefonen, sier han.

Han har også tilgang til utallige instruksjonsvideoer på YouTube. Å lære seg å spille gitar er sånn sett enklere enn det var for 25 år siden.

– Det er et veldig fint verktøy, men jeg prøver å la være å bruke det for å trene opp øret. Gehør er dritviktig, sier han.

Det trengs for å oppfylle ambisjonene hans, som ikke er snaue.

Fram til nylig har han tenkt at hvis han kan spille gitar hver dag og leve av det, så er det toppen av alt. Men ting har vokst seg enda større.

– Når jeg en gang dør, håper jeg at det finnes video av meg som spiller elektrisk gitar, og at en tolv år gammel gutt ser det og blir inspirert. Da skal jeg være fornøyd!

Anbefalt videre lesning: