Den mest nærliggende forklaringen på hvorfor vi snart har flertall for generell bevæpning av politiet, handler sannsynligvis ikke om kriminalitetsutviklingen.
Publisert: 07.04.2025 22:00
I mars 2022 fremmet Fremskrittspartiet et representantforslag i Stortinget om å innføre generell bevæpning av politiet. Kun partiets egne representanter stemte for, alle andre stemte mot. Daværende justisminister Emilie Mehl svarte på vegne av Senterpartiet blant annet at «I Norge har vi tradisjon for å ha et politi med sivilt preg».
Tre år senere løper Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet om kapp for å innføre generell bevæpning. Forhåpentlig vil Arbeiderpartiet holde stand og stemme imot sammen med de øvrige partiene på venstresiden.
Så hvilke drastiske endringer har vi sett i Norge siden 2022 som kan forklare at så mange politiske partier har skiftet mening i et så viktig og så grundig utredet spørsmål? Og som gjør at vi ikke engang har tid til å evaluere effekten av elektrovåpen, som politiet ble permanent utstyrt med i 2022?
Tilnærmet uendret i 40 år
Kriminalitetsutviklingen gir hverken svar på den politiske snuoperasjonen eller på det plutselige hastverket.
Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser viser at andelen i befolkningen som har opplevd trusler og vold, har vært tilnærmet uendret i 40 år. I 1995 ble 3,2 prosent av befolkningen utsatt for vold i løpet av året. I 2023 var tallet 3,1 prosent. Terskelen for å kalle noe vold er neppe blitt hevet i samme periode.
Politiets drapsstatistikk viser nedgang over tid. På 1990-tallet var det i gjennomsnitt litt over 40 drap hvert år i Norge. I 2023 var tallet 41, i fjor var tallet 37. I samme tidsperiode har Norges befolkning økt med mer enn én million mennesker.
Barn under 15 år
Alt er ikke rosenrødt. Kriminalstatistikken for de siste årene viser en markant økning i kriminalitet begått av barn under 15 år.
Dette er en beklagelig statistikk, men her har regjeringen foreslått fornuftige grep for denne sårbare gruppen.
Antall lovbrudd begått av 15-17-åringer er på sin side historisk lavt. Og antall siktelser for vold og mishandling for alle aldersgrupper er vesentlig lavere nå enn på begynnelsen av 2000-tallet.
Lett å bli reddere en fakta tilsier
De fleste analyserer ikke kriminalitetsbildet på bakgrunn av statistikk og forskning, men ut ifra hvordan de opplever mediebildet. Her slår oppslag om kriminelle gjenger, grov vold og våpenbruk mot oss hver gang vi sjekker mobilen, og det er lett å bli reddere en fakta tilsier.
Eller som Arne Jørgen Olafsen, sjef for Politiets utlendingsenhet, oppsummerer i sitt gode innlegg om generell bevæpning i Aftenposten 3. april: «Følelser sier ja, men fakta sier nei».
Også politiets egne rapporter beskriver en virkelighet som etter vår mening er langt mer skremmende enn det statistikk og annen relevant forskning gir dekning for. Kriminalitetsbildet er komplisert, og man kan sikkert gjøre utvalg og analyser som bygger opp under politiets rapporter.
Disse lyver ikke, men de fremstår tendensiøse. Og tendensen går alltid i samme retning. En retning som er egnet til å kreve mer penger og flere maktmidler til politiet selv.
På vei inn i en valgkamp
Den mest nærliggende forklaringen på hvorfor vi snart har flertall for generell bevæpning av politiet, handler sannsynligvis ikke om kriminalitetsutviklingen, men om at vi er på vei inn i en valgkamp. Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti våger ikke å la Fremskrittspartiet stå alene med det mest drastiske tiltaket av dem alle.
Prisen samfunnet må betale, er et politi som vil fremstå med et mer militant og skremmende preg. Forskning viser at de vil få mindre tillit i befolkningen, særlig blant grupper der tilliten er lav fra før. Samtidig øker risikoen for vådeskudd, voldseskalering, bevæpning av kriminelle og andre uheldige hendelser som vi i dag ikke vet rekkevidden av. Og som vi ikke får vite konsekvensene av før pistolene henger på hoften. Da endres alt, for alltid.