Jonas Gahr Støre dro onsdag til klimatoppmøtet i Brasil for å skryte av Norges ambisiøse klimamål.
Hjemme har det samme målet utløst full forvirring.
EU kom med sitt klimamål langt på overtid onsdag. Da viste det seg at EU legger seg lavere enn Norge.
Frp klaget straks på norsk «selvskading». Sp advarte mot at bedrifter vil tape på særnorske krav. NRKs Fredrik Solvang tok saken i Debatten.
Men hva snakket de egentlig om? Seerne kunne få inntrykk av at Norge nå må kutte over 75 prosent av utslippene her hjemme på kort tid.
Både miljøpartiene og de mer kritiske bidrar til den forvirringen.
Sp og Frp overdriver problemene for å få frem hvor selvpiskende og dustete Norge er.
Ap og miljøpartiene skryter av det samme målet, for å vise at vi er bedre enn de andre landene.
Det er ikke helt sant noe av det. Det kan virke som politikerne enten ikke forstår dette selv eller at de prøver å forvirre oss.
Sp og Frp mener de nye kuttene må tas i Norge. De krever derfor at regjeringen «snur» og begynner å kjøpe klimakvoter. Men nettopp det er planen. Regjeringen setter av milliarder til kvotekjøp i budsjettet.
Ap hevder på sin side at vi ikke kunne unngå dette høye målet, fordi Norge måtte sende inn et eget bidrag til FN i tide. Men det må vi ikke. Norge brøt selv fristen.
Sverige og Danmark ventet på EU. Det kunne vi også gjort, selv om vi ikke har pleid det. Norge er en del av EUs klimapolitikk, og det er EUs kutt FN måler oss på.
Det går det også an å ombestemme seg, selv om alle later som det nå er for sent. Norge kan sende et nytt brev til FN og si at vi legger oss på EUs nivå. Vi får ingen straff.
Frp og Sp kan samtidig jobbe for å få med seg det nye flertallet på Stortinget på lavere kutt.
De to partiene forvirrer også når de hevder at norsk industri vil lide av dette. Bedriftene som omfattes av EUs klimaregelverk behandles likt, enten de ligger i Narvik eller Nederland.
Når politikere snakker, høres det ut som Norge har egne, bindende mål for kutt på norsk jord. Det har vi aldri hatt.
Som regjeringen skriver i Grønn bok, som knapt er forstålig: «Det norske utslippsregnskapet alene er ikke nok for å vurdere måloppnåelse. Dette er en vanlig misforståelse.»
Så har Arbeiderpartiet selv bidratt til den misforståelsen, ved å skryte av nasjonale mål som de siden har rygget vekk fra.
De har hele tiden visst at vi får godskrevet både EU-kutt og kvotekjøp.
Men kritikerne har rett i én ting: Dette såkalte norske klimamålet, som verken er forståelig eller egentlig norsk, er ganske tullete.
Det burde holde å følge EU her, slik vi uansett gjør.
Klimapolitikken er blitt så teknisk at det er et demokratisk problem. Når bare en håndfull professorer og byråkrater forstår systemet, blir det vanskelig å utfordre. Da vokser en «vi vet best»-holdning fram, og klimanerdene får det siste ordet.
De sier, som klimaministeren, at det er lurt å ha høye mål fordi det drar EU i riktig retning.
Men ingenting svekker klimapolitikkens troverdighet mer enn urealistiske mål som er både dyre og uoppnåelige.
Samtidig er det mål det handler om på klimatoppmøtet i Brasil. Og FN-målene som Norge har meldt inn der, kommer vi til å innfri.
Denne konferansen fremstår som litt mindre viktig enn før. Kanskje er det tidsånden, kanskje skyldes det at de forrige konferansene er blitt arrangert av oljesjeiker.
Det krangles om regnskapsregler og klimabudsjett. Og det er viktig nok det.
Men det som faktisk kan stablisere oppvarmingen er fornybar energi, karbonfangst og ny teknologi.
Det skapes her og nå helt andre steder. Som i Kina.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

2 hours ago
2













English (US)