Fuck hjerteklaffen!

Språkbruken rundt kreft forstyrrer opplevelsen av min egen kropp, skriver Elin Killie Martinsen. Foto: Privat

Jeg blir ofte irritert ved synet av det banaliserende banne-slagordet «Fuck Cancer».

Den enkelte pasient må gjerne bruke de skjellsordene den finner best i omtale av sykdom. Og hvem kan bli irritert på Kreftforeningen som bare vil godt og samle inn penger til kreftforskning? Det kan jeg – med mine 13 år som kreftpasient.

I forrige uke skrev professor Jarle Breivik et innlegg i Aftenposten som blant annet berørte Kreftforeningens bruk av slagordet «Fuck Cancer».

Professoren møtte Kreftforeningens Ingrid Stenstadvold Ross i Dagsnytt 18, der Kreftforeningen snakket om ildsjeler som hadde funnet på slagordet «Fuck Cancer», og at ildsjeler i alle aldre sitter og perler armbånd. Jeg så for meg lokale ildsjeler i Harstad og på Hamar som samles til perlekvelder.

Internasjonalt slagord

Men «Fuck Cancer» er et slagord som har vært brukt internasjonalt i mange år. Emneknaggen er brukt flere millioner ganger på Instagram. Yael Cohen brukte slagordet i Canada i 2009. Hun opprettet en bedrift som solgte perlearmbånd og kaffekrus med «Fuck Cancer» og capser med bannefingeren.

Kreftforeningen synes professoren ser på perlekampanjen som et markedsføringsstunt, men det er jo markedsføring. Hos Kreftforeningen kan vi kjøpe «Fuck Cancer»-armbånd, «Fuck Cancer»-hettegenser og «Fuck Cancer»-limited-edition-sokker. Det er ikke i seg selv noe feil med markedsføring. Det kommer an på hvordan man gjør det.

Det kan kjennes ubehagelig å kritisere gode tiltak. Jeg har selv hatt god nytte av kreftforskning gjennom mange og lange behandlingsrunder, sist den ganske nye behandlingsformen CAR-T. Kreftforeningen gir en betydelig sum til kreftforskning.

Professoren snakket om at slagordet bidrar til fiendebildet rundt kreftsykdommer og påvirker hvordan vi forstår kreft, slik begrepet «kampen mot kreft» også gjør. Den siste frasen har Kreftforeningen sluttet med.

Ordvalgene rundt kreft

Språket vi bruker når vi snakker om sykdom, har vært aktuelt siden Susan Sontag i 1978 skrev om betydningen av at de språklige bildene vi bruker når vi omtaler kreft, ofte er hentet fra krig.

Språkbruken rundt kreft forstyrrer opplevelsen av min egen kropp. Jeg vil like hele kroppen min. Jeg vil ikke være sint på deler av den, kreftcellene, selv om kroppen ikke får til å justere antall kreftceller så godt.

En setning jeg hørte da jeg var bare seks år gammel, har jeg husket ordrett siden. En slektning skulle opereres for kreft i magen, og jeg sto i rommet da faren min sa til noen andre voksne:

«De åpnet ham, men det var ingenting å gjøre, så de bare lukket ham igjen.»

Det konkrete språklige bildet var sterkt og brant seg fast. Språk har betydning. Metaforer har betydning.

Ingen ville heldigvis si at et voldsomt regnskyll kom like overraskende som et barns krybbedød. Jeg håper vi heller ikke begynner å banne på engelsk til kols og hjerteinfarkt – eller hva med også å perle «Fuck hjerteklaffen» på armbånd?