– Frykteleg norsk

BOK: Det fører jo berre til bokmeldingar som dette.

Janne-Camilla Lyster har tidlegare gitt ut både bøker og romanar. Foto: Julie Pike / Tiden forlag

Janne-Camilla Lyster: Et annet navn. Roman. 168 sider. Tiden Norsk Forlag.

Eg hadde to nyttårsforsett. Det første var at eg skulle vera meir open. Derfor møtte eg årets første kritikaroppdrag med eit ekstra ope sinn. Det vil seia: eg hadde nok gjort det elles òg. For eg har sans for lyrikarar. Dei ber ofte på eit alvor som er sjeldan i ei samtid prega av skvalder, podkast og psykodrama. Og Janne-Camilla Lyster (f. 1981, debut 2005) er lyrikar (i tillegg til å vera ballettdansar og professor i koreografi). Ho har skrive fleire diktsamlingar, med merkelege titlar som «Melk kåpe sand måpe» (2015).

Men dette fekk eg først vita om seinare. Eg starta å lesa det tilsendte pdf-manuskriptet med minst mogleg føringar og informasjon (det fanst ikkje ein gong sjangernemning der; «roman» står berre på smussomslaget). Teksten starta med tittelen «Et annet navn». Javel. Eg hadde eit ope sinn.

Romanen viste seg å bestå av korte tekstbrokkar, som skildra ulike underforteljingar som det blei hoppa fram og tilbake frå. Ei hovudforteljing steig fram, om eit par som får ein hjelpetrengande son, og der mora minnest barndommen sin i glimt. Forteljaren er gåtefullt poetisk, medviten og skolert om litterær form, og klarer å vri framstillinga vekk frå standard hjerte-smerte dei første 60 sidene. Innimellom kjem kapittel som berre er éi setning, som: «Insekter som flyr helt stille.» og «En rød harv ligger igjen på jordet som ei klo.» Javel. Eg hadde eit ope sinn.

Eg hadde to nyttårsforsett. Det andre var at eg ikkje skulle sukra pilla. Så her kjem det: Denne romanen kjennest som noko eg har lese hundre gonger før. Det startar allereie med tittelen. «Et annet navn». Har du høyrt noko så likegyldig og inkjeseiande? Den springande forma og poetiske mystisismen held historia oppe den første tredelen, deretter er det repetetiv tomgang.

Romanprosjektet fell mellom to stolar, midt mellom Olaug Nilssens «Uønska åtferd» og Per Marius Weidner-Olsens «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen», mellomting-plassen der så mange norske romanar plar leggja seg ned og døy. Om det er dårleg? Nei, det er verre. Det er gjennomsnittleg. Frykteleg gjennomsnittleg. Frykteleg norsk. Trygt og treigt. Forfattaren søker det kunstnarisk komfortable, ikkje det dristige. Og desse one-liner-kapitla? «En rød harv ligger igjen på jordet som ei klo.» Dei kjennest meir pretensiøse enn poetiske. Mest av alt unødvendige. Ein bør nok vera henimot Jan Erik Vold eller Olav H. Hauge i språkleg innovasjonsnivå for å få slike knappe, aforisme-aktige haiku-grep til å fungera i ei romanform.

Synd at forfattaren er såpass dyktig til å koreografera fram ein heilskap, for då kjem ho til å få halda fram med å gi ut bøker som dette. Og eg kjem til å halda fram med å skriva bokmeldingar som dette. 2026 teiknar ikkje godt.