Frp-ere flest går i minus

Frps landsmøte 1. mai-helgen ble punktert allerede under forspillet. På en bar i Oslo kalte en Frp-rådgiver pakistanere i Norge for «minusvarianter» som helst ikke burde få barn.

Ordbruken er beklaget. Den journalistiske metoden, der en snøvlende mann ble teipet i skjul, har også fått betimelig kritikk.

For Frp, som slet med ryktet fra før, var ordene det verste.

Den sedvanlige anklagen fra Sylvi Listhaug om at «vi har blitt kalt rasister», virket plutselig hul. For dette var rasistisk.

Men Frp-folk vet altså en del om hvordan det er å bli hengt ut som gruppe. De snakker ofte om det.

Sånn sett bør de ha empati med andre som blir pekt ut som gruppe. For minoriteter er det ekstra vanskelig. De kan ikke melde seg ut av sin egen etniske bakgrunn.

Og Frp-ere flest vil nok reagere på at folk kalles «minusvarianter».

For folk som sitter med det statsfinansielle regnskapet, er det ikke like kontroversielt.

De vet at Frp-ere flest er «minusvarianter». Og ikke bare dem. Nordmenn flest går regnskapsmessig i minus.

Nordmenn får i snitt mer igjen fra staten enn vi betaler inn i skatter og avgifter.

Årsaken er at mye i Norge er «gratis» eller billig, som skoler, barnehager, leger, kollektivtransport, veier og høyere utdanning.

MØTTES PÅ GARDERMOEN: Frp holdt landsmøte 1-mai-helgen. Foto: Annika Byrde / NTB

Vi har en omfattende velferdsstat som finansieres ikke bare av skatt, men også av oljepenger, som tihører oss.

Statistisk sentralbyrå har regnet på saken, og NRK har laget en oversikt som viser at prisen for et norsk liv i snitt er over 30 millioner kroner fra fødsel til død. I snitt betaler vi mindre inn i skatt og avgifter.

Kvinner er spesielt store «minusvarianter». De betaler i snitt mindre skatt og bruker mer av velferdsordningene enn menn.

Barn og eldre er også en kostnad, sammen med flere innvandrergrupper.

Det er et politisk valg at tjenestene skal være omfattende. Og det er en god nyhet at folk lever lenger, og at sykdommer kan behandles.

Samtidig kan man diskutere hvor detaljerte slike beregninger skal være og hva forutsetningene for dem er.

Vi kan lage regnskap på alt mulig, fra bygdefolk til røykere, og mange vil gå i minus.

For eksempel vet vi at det finnes områder i landet med særlig høy bruk av trygd.

Det er greit å vite. Samtidig skjønner de fleste at det er meningsløst å omtale kvinner eller innlandsfolk som «minusvarianter».

Ingen vil ha et Norge uten kvinner og bygdefolk.

Det samme gjelder pakistanerne.

Dette er en gruppe som begynte å komme til landet på 1970-tallet. Nå er vi på tredje og fjerde generasjon. Dette er nordmenn. De skal ikke noe sted.

Men myndighetene bør likevel ha en idé om hvor mye det koster å ta inn store, nye grupper fra andre land.

Det innvandrerregnskapene har vist, er at velferdsstaten utfordres hvis vi ikke får folk i arbeid.

Å ta inn grupper vi antar trenger mye helsehjelp og sliter med å få jobb, er dyrt. Vi får mye mer per krone om vi hjelper i nærområdene.

Når Frp bestiller og betaler for innvandringsregnskap brutt ned på mange etniske grupper, er vel tanken at man kan forbedre resultatene ved å endre politikk.

Ordbruken i helgen viser hvor lett det kan skli ut.

Det verste med ordet «minusvarianter» er forakten for svakhet, samt antydningen om en «rase» eller kultur som aldri kan forandres.

MÅTTE FLYKTE: Mona Levin skriver om jødiske flyktninger som ble kalt «minusflyktninger» etter krigen. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Skribent Mona Levin, som selv måtte flykte som barn under krigen fordi hun var jødisk, skriver på Facebook om at overlevende fra konsentrasjonsleirene etter krigen ble omtalt som «minusflyktninger».

De fikk aller nådigst komme til Norge, svekkede og syke etter år med krig og fangenskap.

I dag vil de fleste være enige om at det skulle bare mangle, og at begrepet aldri burde vært brukt.

Et liv er heller ikke skrevet i stein. Politikk endres, og arbeidsdeltakelse, familie- og ekteskapsmønstre kan skifte over tid.

Alle kan vi bli syke og dermed bli «minusvarianter». Derfor trenger vi en velferdsstat som er bærekraftig over tid.

For å passe på det, må vi planlegge og innrette politikken vår. Da er tall og informasjon viktig.

Drøye merkelapper, derimot, virker mot sin hensikt og kan bidra til å låse folk fast i kjipe livsituasjoner.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.