Friminutt for hvem? Når skolegården blir et utrygt sted

For de fleste barn er friminuttet et etterlengtet pusterom – fylt med lek, vennskap og bevegelse. Men for en betydelig andel barn, særlig dem som strever med uro, sosial forståelse eller utrygghet, er friminuttet det mest krevende tidspunktet på dagen.

Når voksne trekker seg tilbake og rammene blir uklare, oppstår et sosialt landskap der barna må forhandle plass og tilhørighet på egen hånd. Noen finner veien lett, mens andre blir stående i utkanten – oversett, misforstått eller utmattet. For dem kan femten minutter kjennes som en evighet.

Forskning innen nevrobiologi og utviklingspsykologi viser hvordan barn i stress- eller alarmberedskap har begrenset tilgang til hjernens høyere funksjoner – som planlegging, regulering og perspektivtaking (Siegel, 2012; Schore, 2019). Disse barna vil ikke være vanskelige – de har det vanskelig. Når kroppen er i alarm, reagerer den deretter.

Vi må derfor revurdere ideen om friminuttet som en selvforklarende frihet. For noen barn representerer det ikke frihet, men kaos. For dem som mangler sosial trygghet eller et sted å høre til, blir friminuttet en arena for nederlag, heller enn rekreasjon.

Løsningen er ikke mer kontroll eller overvåking, men voksne som forstår hva som faktisk står på spill. Som ser bakenfor atferden og fanger opp signalene før situasjoner låser seg. Et vennlig blikk, en invitasjon til lek eller en trygg base å trekke seg tilbake til, kan være forskjellen mellom deltakelse og utenforskap.

Trygghet i friminuttet skapes gjennom tydelige rammer og små, målrettede grep. Når voksne er til stede på en måte som gir oversikt og forutsigbarhet, reduseres stressnivået for mange barn.

For noen kan femten minutter være alt de orker – og likevel alt de håper på.

Når skolen organiserer friminuttene med tanke på inkludering, ikke bare aktivitet, sender den et tydelig signal: Alle barn skal ha en plass. Alle barn skal ha et sted å høre til.

Skolemiljø handler ikke bare om klasseledelse og læringstrykk. Det handler også om de mellomrommene der barn former identitet, tilhørighet og selvfølelse. Når vi gjør disse rommene trygge for alle – ikke bare for de mest velfungerende – bygger vi en skole som rommer hele barnet, ikke bare den delen som lærer lettest.