«Fri utmelding», «psykisk vold» og «negativ sosial kontroll» må bli holdbare juridiske begreper

Lagmannsretten har – under tvil – kommet til motsatt konklusjon av de foregående leddene, og dømt i favør av Jehovas vitner. Når skuffelsen har lagt seg, er det likevel mye positivt å hente ut fra en gjennomlesning av dommen.

Vi er ikke jurister og overlater de dype juridiske analysene til de som kan slikt. Når vi uttaler oss, er det likevel i form av en ekspertise basert på våre levde liv – en innsikt utenforstående jurister og tilskuere aldri vil kunne ha. Vi skriver med et håp om at også dette har en verdi.

Hva retten har lagt til grunn

Da Jehovas vitner gikk inn i rettssaken, var det med påstander om at staten hadde latt seg villede av noen få misfornøyde tidligere medlemmer og dermed fått et helt feil inntrykk av eksklusjonsordningen. Dette legger retten helt dødt, noe som er betryggende lesning.

I likhet med tingretten og forvaltningen er dommen svært tydelig på at våre historier samsvarer med Jehovas vitners egne instruksjoner og praksis. Praksisen anses som bevist, og det er statens syn på denne som anses korrekt (pkt. 3.3, s.14). Retten finner det videre bevist at praksisen gjelder både voksne medlemmer som kastes ut, de som selv melder seg ut, og at den vil kunne gjelde for barn. Retten slår videre fast (s. 18) at «unødvendig samvær» med ekskluderte av eldsteboka anses som «skamløs oppførsel» og medfører represalier. Det er dermed ikke fritt frem for medlemmer av Jehovas vitner å bruke sin egen samvittighet til å navigere i hvorvidt de skal ha kontakt med en ekskludert.

Åpen

Et sentralt punkt for retten har vært hva begrepet «fri utmelding» betyr. I dommen fra lagmannsretten har den skriftlige muligheten for utmelding blitt tillagt større vekt enn tidligere, slik at den psykologiske belastningen er vektlagt i mindre grad. Selv om retten anerkjenner at de som melder seg ut, opplever omfattende sanksjoner, og at dette kan være til hinder for at medlemmer velger å melde seg ut (s. 22), er deres juridiske avgjørelse at retten til fri utmelding er oppfylt.

For oss står dette seg godt som eksempel på at jus og psykologi er to vidt forskjellige fagfelt.

Det er likevel den delen av dommen som omhandler barns rett til beskyttelse mot psykisk vold og negativ sosial kontroll vi opplever som mest rystende. Dersom lagmannsrettens dom blir stående som konsensus, kan i verste fall de omfattende arbeidene som er blitt gjort de siste årene når det gjelder barns beskyttelse mot psykisk vold i Norge, settes alvorlig tilbake. Dette vil ikke bare kunne berøre barn av Jehovas vitner, men også andre minoriteter.

Slik vi tolker det, lander først og fremst dommen i Jehovas vitners favør fordi begrepene «psykisk vold» og «negativ sosial kontroll» er for dårlig definert i lovverket, og fordi retten dermed under tvil ikke finner sannsynlighetsovervekt. Retten anerkjenner at dømmende utvalg og sosial eksklusjon av barn vil kunne være svært ubehagelig og ydmykende, men mener likevel – under tvil – at det ikke er sannsynliggjort at dette kan kategoriseres som psykisk vold (s. 27).

Det er det Jehovas vitners representanter feirer. At de – under tvil – ikke lenger er stemplet som et trossamfunn som utøver psykisk vold mot barn.

Vi forventer selvsagt at Bufdir og andre som arbeider med barns psykiske helse følger opp disse påstandene i tiden som kommer, slik at ikke lagmannsrettens dom gir mulighet til å hindre barns vern mot å bli utsatt for systematisk og organisert maktmisbruk hvor familie og omgangskrets ukritisk brukes som pressmiddel.

Mye av vår motivasjon for å stå i dette har handlet om folkeopplysning og et ønske om at offentligheten skal få innsikt i Jehovas vitners praksis. Vårt ønske har spesielt vært å nå ut til de som arbeider med barn og unge. Det har vi oppnådd, uavhengig av lagmannsrettens dom. Fremdeles gjenstår likevel mye arbeid.

Retten etterlyser flere data og økt faglig ekspertise, de ønsker kunnskap om konsekvensene av psykisk uhelse blant de som faller utenfor dagens systemer.

Vi som har opplevd dette, vet at skadevirkningene er der. Vi har mennesker rundt oss som er midt i sine egne prosesser og knuses. Vi har mistet venner som ikke orker mer. Vi vet hva dette betyr.

Men vi trenger et økt fokus fra storsamfunnet! Vi trenger forskning! Vi trenger definisjoner som gjør at «fri utmelding», «psykisk vold» og «negativ sosial kontroll» blir holdbare juridiske begreper. Dersom det ikke eksisterer noen definisjoner jussen kan akseptere, blir det også håpløst for forvaltningen å forholde seg til trossamfunnslovens krav om å hensynta disse betingelsene. Det kan vi ikke godta.