Fremtidens viktigste ferdighet: å være menneske

Synet vårt på kunstig intelligens formes av generasjonen vi tilhører. Mens vi diskuterer, skyter utviklingen fart. Skal vi henge med, må vi lære og lede som om KI er overalt. Noen må ta føringen, ellers gjør teknologien det.

Jeg gikk på barneskolen på 90-tallet, før internett var allemannseie. Da jeg skulle skrive særoppgave, måtte jeg ta T-banen til biblioteket, lete gjennom støvete hyller og bla meg gjennom et titalls bøker.

Så kom 1999. Mamma kjøpte datamaskin, og kort tid etter ramlet Google inn i monitor. På biblioteket måtte jeg lete etter kunnskap.

På internett kom den løpende. Det skapte furore på skolen. Internett ble raskt forbudt i skoleoppgaver. Vi kunne jo skrive rett av!

Da kalkulatoren ble allemannseie på 1970-tallet, fryktet lærere og politikere at ungdommen skulle slutte å tenke selv. Debatten raste om den ville frata barn grunnleggende regneferdigheter.

Spol frem 25 år. Nå handler frykten om ChatGPT og argumentene ligner mistenkelig mye. Hver ny teknologi skaper uro. Det er bra. Skepsis skjerper oss.

Barna våre skal ikke konkurrere med maskiner

Skeptikerne hadde på sett og vis rett: Færre er nok gode på hoderegning, kartlesning og løkkeskrift i dag. Selvfølgelig må vi fortsatt kunne det vi alltid har trengt: regne, lese, skrive, forstå verden rundt oss.

Men det hjelper ikke å tviholde på gamle ferdigheter, når det ikke er dem fremtiden etterspør. Vi skal ikke lære barna å konkurrere med maskiner, men samarbeide med dem. Når maskinene kan alt vi kan, må vi lære alt de ikke kan.

Jeg har to barn på ett og to år. Når de krangler om lego, dytter hverandre på trehjulssykkel eller nekter å spise grønnsaker, minner det meg på hva de egentlig øver på.

De grunnleggende menneskelige ferdighetene: kommunikasjon, empati, samarbeid og kritisk tenkning.

Som millennial har jeg «før og etter» skrevet i DNA-et. Jeg ble født før PC, internett og mobil. Barna mine vil vokse opp i en verden der alt dette – og KI – alltid har eksistert.

De vil ikke oppleve et «før og etter». For dem blir maskiner som snakker og skaper like selvsagte som strøm og innlagt vann.

Vi må bygge teknologi som forstår mennesker – ikke omvendt.

Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at nesten 40 prosent av verdens jobber vil påvirkes av kunstig intelligens. Ifølge McKinsey kan om lag halvparten av alle arbeidsoppgaver i Norge automatiseres inn 2030.

Som medlem av ekspertutvalget bak De ti KI-budene for Langsikt, hadde jeg spesielt ansvar for bud 10:

KI skal gi folk mening og mestring – i jobb og fritid.

Det handler om menneskets rolle i en ny tid. Et samfunn som lykkes med KI, lar mennesker vokse, ikke forsvinne.

KI-utviklingen akselererer. Kapasiteten dobles omtrent hver sjuende måned. Dagens KI er generativ. Den skaper innhold, analyserer data og gir råd. Morgendagens KI er agentisk. Den gjør ting for oss. Investerer, kommuniserer og tar valg for oss.

Internett ga oss nettsider. Smarttelefonen ga oss apper. Nå gir KI oss vår egen assistent – en lærer, kollega, venn eller lege. Kanskje blir maskinen sjefens assistent, eller begynner å ta beslutningene selv. Vi må lære å lede dem, ikke bare bruke dem.

Hvem er mennesket i KI-alderen?

Spørsmålet er ikke om KI er bedre enn oss, men om vi vil at den skal gjøre jobben for oss. Bare fordi teknologien finnes, betyr det ikke at vi må bruke den.

Vi må styre den med intensjon. Hva skal den tjene, ikke erstatte? Uten kompetanse mister vi kontrollen, og da former teknologien oss, ikke omvendt.

OECD advarer om at når algoritmer tar over flere oppgaver, kan både autonomi og mening i arbeidet svekkes. En McKinsey-rapport fra 2024 viser at 78 prosent av virksomheter nå bruker KI, opp fra 55 prosent året før.

Vi står midt i et teknologisk skifte mange opplever som overveldende. KI føles som et «must». Alle vet den skal inn, men få vet hvor de skal begynne.

Vi må ikke løpe fortere, men tenke klokere: Hva vil vi med teknologien, og hvilken rolle skal mennesket ha? Teknologi har aldri vært målet, mennesket er målet. Lykken ligger ikke i tempo, men i retning.

Det ligger i menneskets natur å skape teknologi- og å frykte det.

Vi har gjort dette før. Vi fryktet kalkulatoren, men den løste flere problemer. Vi fryktet internett, men ble mer informerte og effektive. KI er ikke slutten på menneskelig arbeid, men starten på en ny definisjon av det.

Vi må lære barn dømmekraft, kreativitet og trygghet i møte med maskiner som kan mer enn dem. Og vi voksne må gjøre det samme; midt i et arbeidsliv i konstant endring.

KI-kompetanse må bygges fra klasserommet til styrerommet. Lykkes vi, får vi et samfunn der teknologien frigjør tid, styrker mennesket og lar oss gjøre mer av det vi liker.

Så hva gjør vi egentlig nå?

Vi trenger en nasjonal ordning for livslang læring. Et felles løft der stat, næringsliv og skole samarbeider om omskolering og kompetansebygging.

Arbeidslivet må ta ansvar for kontinuerlig påfyll, og regningen må deles. I skolen må barn og lærere lære hvordan KI fungerer og brukes med vett.

Andre land er allerede i gang: Taiwan har lansert et nasjonalt program for KI-forståelse, og i Estland får lærere og elever opplæring i ansvarlig bruk av KI.

Sønnene mine vil vokse opp i en tid der maskinene kan alt, bortsett fra å være menneske. Vår jobb er å sørge for at teknologien tjener oss, ikke definerer oss.