Fremtidens velferd handler om sterkere fellesskap mellom mennesker

DEBATT: «Alle» gjør vi frivillig innsats. Vi vil rette søkelyset mot all mikrofrivillighet som hver dag utføres mellom mennesker.

Alle er vi frivillige i en eller annen form. Frivillig innsats kan skje selv om du ikke er med i en organisasjon. Foto: Gorm Kallestad / NTB

DEBATT: I tidligere kronikker om fremtidens velferd har vi introdusert begrepet «det runde bordet» og snakket om de fire aktørene rundt bordet; frivilligheten, det offentlige, næringslivet og innbyggerne. Det er kanskje en litt uvant inndeling, for hvem er egentlig innbyggerne? Er ikke de i frivilligheten, spør du kanskje?

Slik vi ser det, snakker vi om enkeltpersoner som ikke er medlem av det tradisjonelle foreningslivet, eller på annen måte er frivillig, og som heller ikke ser på seg selv som en del av frivilligheten. Men som likevel, etter vårt syn, faktisk gjør en betydelig frivillig innsats; vi vil introdusere begrepet mikrofrivillighet.

Plukke søppel, hjelpe naboen

I offentlige statistikker vises det til at 61 prosent av alle innbyggere (over 15 år) har gjort frivillig innsats i løpet av 2025, og det snakkes en del om de 39 prosentene som ikke gjør noe. Her mener vi at det kan være misvisende tall, da mange frivillige bidrag ikke synliggjøres i statistikken. 

Mikrofrivillighet er de små, mer konkrete bidragene som det er lett å si ja til. Det kan være den enkleste formen for mikrofrivillighet, øyeblikksbidraget, som er å gjøre noe lite her og nå, kanskje spontant. Det kan være noe så enkelt som å plukke opp søppel, dele et frivillig arrangement på Facebook, tipse en nabo om et arrangement, koste lekeplassen eller plukke opp hundebæsj. Dette er små øyeblikksbidrag som ikke statistikkføres, men som vi mener er helt avgjørende for sivilsamfunnet. Mikrofrivillighet kan også handle om å delta på en enkeltstående oppgave som for eksempel være med på dugnad, stå i kiosken eller steike vafler på et arrangement uten at du har en tett tilknytning til organisasjonen som arrangerer. 

Må det ha et navn?

I noen sammenhenger kan mikrofrivillighet være frivillighet gjennom egen kompetanse. Du er kanskje revisor, og hjelper det lokale korpset med regnskap, en grafisk designer som hjelper med plakater, eller en kokk som hjelper et lokalt arrangement med menytips. Eller at du som frivillig bidrar gjennom å være til stede for andre. Kanskje du besøker en tidligere kollega som sitter hjemme alene, tar med en eldre ut på tur rundt det lokale vannet eller hjelper en person som har falt litt utenfor, tilbake i samfunnet. 

Men, er det ikke nok å bare kalle det «å hjelpe hverandre»? Hvorfor begrepsfeste dette som egentlig bare er hyggelige gester oss mennesker imellom? 

Vi mener at det kan skje en viktig bevisstgjøring hvis slike små enkle handlinger for andre også kalles for frivillighet. Blant annet fordi det vil vise flere at frivillighet er noe alle kan gjøre. Forskning viser faktisk at de som ser på seg selv som frivillige, bidrar mer over tid – identiteten «frivillig» forsterker handlingen. Det kan være noe fint ved det å bli bevisst at det en gjør, faktisk er en frivillig innsats. Selv om du ikke sitter i Fau, er med i styret i skolekorpset, eller står på dugnad hver uke.

Flere må ta ansvar

Så, neste gang du hjelper nabo som har demens med å betale varene sine i butikken, eller når du er på fjelltur og plukker opp søppelet andre har etterlatt, eller når du deler et lokalt arrangement på Facebook, da utfører du mikrofrivillighet. Påstår vi. 

Fremtidens velferd er avhengig av at flere tar ansvar for fellesskapet rundt seg, og vi ønsker å vise til alle bidrag som gir gevinst i sivilsamfunnet, og nettopp derfor er begrepet og tankene rundt mikrofrivillighet viktig.

Kanskje fremtidens kommune ikke først og fremst handler om flere tjenester, men om sterkere fellesskap mellom menneskene i lokalsamfunnet. Derfor må vi tørre å se framover – mot fortiden.