Fremstår som et forsøk på å kapre en legitim folkelig revolusjon

De siste årenes fullstendige økonomiske kollaps har ytterligere forsterket dette, og iranere fører i dag en hard kamp for å ta tilbake kontrollen over sitt eget land. Spørsmålet er derfor ikke lenger om regimet vil falle, men når.

Det avgjørende spørsmålet er hva som skjer etterpå: Hvem skal styre Iran etter ayatollahene, og hvordan kan landet bygges opp som et demokrati basert på menneskerettigheter og fredelig sameksistens i en region preget av dype religiøse og etniske konflikter?

I den senere tid har sønnen til den tidligere sjahen Pahlavi blitt lansert som en mulig arvtaker. Dette er dypt problematisk. Det iranske folket styrtet sjah-regimet for 47 år siden nettopp fordi landet var preget av systematisk undertrykkelse, manglende politiske rettigheter og massiv plyndring av nasjonale ressurser, der milliarder av dollar fra olje- og gassinntekter tilfalt sjahens familie og en snever krets rundt dem.

Verken Pahlavi-regimet eller dets nåværende arvtaker har i dag et reelt sosialt eller historisk fotfeste blant Irans mange etniske grupper. Et tydelig eksempel er kurderne, som i over 80 år har ført en hard og brutal kamp både mot Pahlavi-diktaturet og mot ayatollah-regimet i Teheran. Kurderne krever ikke et nytt sentralisert autoritært styre, men selvstyre innenfor en demokratisk ramme, med politiske partier som har dype historiske og sosiale røtter i befolkningen.

Derfor må enhver fremtidig styringsmodell for Iran erkjenne at landet ikke kan fortsette som en sterkt sentralisert stat. Iran må i det minste organiseres som en føderal stat eller en stat med reell regional autonomi som ivaretar rettighetene til kurdere, persere, arabere, turkiske og andre etniske grupper.

I de kurdiske områdene har politiske partier som PDKI og Komala vist betydelig legitimitet. Gjennom gjentatte mobiliseringer og politiske utspill har de demonstrert at befolkningen lytter til dem og anerkjenner deres rolle. Å overse denne realiteten vil være å legge grunnlaget for nye konflikter i et post-ayatollah Iran.

Når sønnen av det tidligere diktaturet nå forsøker å fremstå som et samlende alternativ, fremstår det snarere som et forsøk på å kapre en legitim folkelig revolusjon. Dette skjer ikke minst med støtte fra enorme økonomiske ressurser som i sin tid ble hentet ut av Irans olje- og gassrikdom til fordel for sjahens familie.

Et nytt Iran kan ikke bygges på gamle autoritære strukturer, enten de er religiøse eller monarkiske. Veien videre må være demokratisk, inkluderende og forankret i folkets mangfold. Uten reell maktdeling, respekt for etniske rettigheter og en føderal eller desentralisert styringsmodell, vil Iran risikere å gjenta sin egen historie.