Fredsprisvinner: – Jeg burde vært fri

– Jeg vil aldri la meg bringes til taushet av fengsling. Aldri. Mitt engasjement for kvinners rettigheter, menneskerettigheter og frihet, kan ikke begrenses av fengselsmurer.

Narges Mohammadi (52) ser inn i et kamera med kornete bilde.

Kvinnen som slapp ut av det beryktede Evin-fengselet i Teheran for bare fire dager siden, snakker søndag ettermiddag til Nobelkomiteen for første gang siden hun vant fredsprisen i fjor.

Det var tvillingene Ali og Kiana Rahmani som mottok prisen på morens vegne i fjor høst. Takketalen hadde Mohammadi fått smuglet ut av fengselet.

– Dette er ikke første gang det iranske regimet har forsøkt å bringe meg til taushet. Og selv om de skulle klare å kneble meg, kommer de aldri til å kunne kneble folket, sier Mohammadi.

Kvinne, liv, frihet

En videosamtale knytter komiteen sammen med Mohammadi, som etter tre år i fengsel, endelig er hjemme i egen stue i Teheran. Hun ble for få dager siden løslatt i tre uker, grunnet dårlig helse.

Mohammadi vant fredsprisen i fjor for sitt arbeid mot kvinneundertrykkelse og kampen for menneskerettigheter i Iran.

«Kvinne, liv, frihet.» Mohammadi forteller at slagordet gjallet i fengselsveggene da det ble kjent at hun vant.

– Det var et uforglemmelig og svært følelsesladd øyeblikk, sier hun.

På kvinneavdelingen i fengselet har de ikke tilgang på telefon eller nyheter. Det var en av de andre innsatte, som er gift med en mann på herreavdelingen, som fikk viderebrakt nyheten.

– Vi sang, vi danset og feiret. Senere samlet alle seg i luftegården, forteller Mohammadi, før hun begynner å synge den italienske sangen «Bella Ciao» på persisk.

Sangen ble i sin tid dedikert til de italienske styrkene som kjempet mot nazistene på 40-tallet.

– Jeg burde vært fri

På spørsmål fra Nobelkomiteen om hvor hun finner styrken til å fortsette arbeidet, svarer Mohammadi at hennes grunnleggende verdier holder henne gående.

– All den tid jeg har kjempet, både i og utenfor fengsel. Dedikasjonen til, og troen på, menneskerettigheter og demokrati gir meg styrke, svarer fredsprisvinneren.

I videosamtalen sier hun at fengslene i Iran omtales som en «silent killer», en stille død, for politiske fanger, slik som henne selv.

– Jeg burde vært fri. Jeg burde ha muligheten til å fortsette arbeidet mitt. Jeg er dypt bekymret for forholdene til politiske fanger i Iran, sier Mohammadi, og fortsetter:

– Jeg er dypt bekymret for den økende bruken av dødsstraff, de strenge hijab-lovene, den økende andelen politiske fanger og det systematiske kjønnsapartheidet mot kvinner i Iran.

Om få uker på Mohammadi tilbake i fengsel, til tross for at flere, inkludert Nobelkomiteen, har krevd at hun må slippes fri for godt.

Interessert i mer stoff fra utenriks? Under kan du høre redaksjonens podkast: