Fredsprisen som smiger

Men de fleste som bruker smiger som middel for å oppnå særskilte fordeler, forsøker som regel å pakke den inn slik at smigeren ikke er synlig. I alle fall ikke veldig synlig. For hvis den blir for opplagt, mister smigeren sin betydning, og kan virke mot sin hensikt.

Men det bryr siste års nobelprisvinner, María Corina Machado fra Venezuela, seg lite om. I et åpenbart forsøk på å smigre Donald Trump forærte hun ham fredsprisen. Innrammet i en gylden ramme. Som selvsagt står i stil med Trumps smak, og med ordene: «I takknemlighet for deres ekstraordinære lederskap i å fremme fred gjennom styrke, videreutvikle diplomati og forsvare frihet og velstand.»

Dermed trår hun inn i en høyst tvilsom tradisjon. Machado er nemlig ikke den første til å forære bort en nobelmedalje. I 1943 ga forfatteren Knut Hamsun sin nobelmedalje i litteratur, som han i 1920 fikk for romanen «Markens grøde», til den tyske propagandaminister Joseph Goebbels. Og det gjorde inntrykk på nazisten. Som i sin dagbok skrev at møtet med Hamsun var «en av de største opplevelsene i hans liv».

Nå er Nobels fredspris personlig, og den kan ikke trekkes tilbake eller overføres til andre. Så Donald Trump har ikke fått fredsprisen, som han gjentatte ganger har sagt at han bør få. Han har bare fått nobelmedaljen, som er det fysiske tegnet på prisen. Men kanskje er det nok for Donald Trump. Kanskje er det fysiske tegnet på fredsprisen sågar viktigere for ham enn selve statusen som fredsprisvinner?

Men uansett avslører gaven til Trump flere forhold rundt María Corina Machado. Hun har for eksempel ikke ønsket dialog med den nå avsatte presidenten i Venezuela, Nicolás Maduro, og selv om Machado også har betydelig støtte i deler av befolkningen, fremstår hun for mange i Venezuela som en polariserende figur. Hun har også støttet de amerikanske militære aksjonene mot sivile fartøyer som er mistenkt for å smugle narkotika til USA. Med de våpen som benyttes fremstår aksjonene som rene likvideringer, og er utvilsomt folkerettsbrudd i strid med havretten. Dessuten dyrker Machado tette ideologiske forbindelser til ytre høyre-partier i Europa, og har tatt til orde for det hun kaller «eksistensiell konfrontasjon» med Vestens identitetskrise, som hun mener er preget av migrasjon, kulturell oppløsning og svekkelse av tradisjonelle verdier.

Mot denne bakgrunn er det egentlig oppsiktsvekkende at hun har fått Nobels fredspris. Som vanligvis tildeles kandidater som fremmer dialog og forsoning mellom konfliktparter. I denne sammenheng kan det kanskje være nyttig å minne om hva medlem av nobelkomiteen, Asle Toje, har skrevet i flere artikler den senere tid. Tojes innlegg har helt klart nasjonalistiske trekk. Han beskriver sin oppfatning av tilstanden i Norge, men han gir ingen konkret oppskrift på hva han vil endre. Dermed tilsløres budskapet og teksten blir «ufarlig». Når mange nok artikler med tilsvarende beskrivelse av nasjonalstaten publiseres, og blir oppfattet som god takt og tone, ligger dermed veien for høyrenasjonalismen åpen. Som Asle Toje åpenbart sympatiserer med.

Nå har Donald Trump uttrykt at han ikke støtter María Corina Machado som ny president i Venezuela. Og ifølge pressetalskvinne i Det hvite hus, Karoline Leavitt, har nobelmedaljen fra Machado ikke endret på Trumps oppfatning. Foreløpig. Men smiger gjør inntrykk, og noen ulempe for Machado er det neppe.

For Nobelinstituttet og nobelkomiteen er det ingen fordel. For det indikerer at prisen har en verdi som kan omsettes i politisk støtte og innflytelse. Det var vel neppe Alfred Nobels tanke da han i sin tid innstiftet prisen. Og det bidrar med sikkerhet ikke til et bedret omdømme for Nobelinstituttet og dets fredspris. Og for Asle Toje og nobelkomiteen er det ingen god reklame.