Frarøvet mestring

Vi har skapt en generasjon unge voksne som aldri har hatt en jobb, aldri måttet stå opp tidlig på en lørdag for å tjene egne penger, og som aldri har opplevd å være uunnværlige i eget hjem. Det er ikke deres skyld – det er vår.

Robotstøvsugeren, robotklipperen, oppvaskmaskinen. Vi har automatisert bort oppgaver som før var ungdommens domene.

Og når rommet deres er rotete? Da rydder vi det selv, for det går fortere. Matkasser leveres ferdig porsjonert på døren, eller Foodora bringer middagen helt ferdig.

Får ungdommen i det hele tatt den nødvendige kunnskapen om hverdagsliv med seg hjemmefra? Om matlaging, klesvask og økonomi?

Samtidig blir arbeidsmarkedet stadig vanskeligere å entre. Strengere HMS-krav og aldersgrenser stenger dører. Avisbudene – den klassiske ungdomsjobben – er nesten forsvunnet.

Forskere har pekt på at det er en sammenheng mellom manglende arbeidserfaring i ung alder og utenforskap blant unge voksne – som igjen kan øke den negative trenden med unge uføre vi opplever i samfunnet i dag.

Selv idrettslaget, som før var en arena for egenorganisering, er blitt gjennomregulert av voksne. Vi kjører til hver trening, planlegger hver aktivitet. De trenger ikke navigere, ikke ta initiativ, ikke organisere. Alt er tilrettelagt. De lærer ferdigheter i sin idrett, men ikke selvstendighet.

Vi mente det godt – jeg mente det godt. Men som det heter: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Vi ville at de skulle fokusere på skolen – men glemte at livet krever mer enn karakterer.

Vi ville beskytte dem – men skapte avmakt i stedet for mestring.

Vi ville at de skulle ha en lettere barndom enn oss – men fratok dem stoltheten av å bidra.

Vi følte oss dårlige hvis vi «brukte» dem til husarbeid – men hva lærer de da?

Konsekvensene ser vi nå:
Unge som søker jobb for første gang kommer uten erfaring med å møte til avtalt tid, uten å ha måttet fullføre en kjedelig oppgave. Studenter som ikke kan lage enkel mat, vaske klær eller håndtere egen økonomi. Unge voksne som mangler mestringsfølelse fordi de aldri har opplevd å være nødvendige.

Jeg snakket nylig med en personalsjef som fortalte at de måtte avvise en ellers kvalifisert 19-åring. Grunnen? Han møtte ikke til avtalt tid på jobbintervjuet. Han hadde rett og slett aldri før hatt et tidspunkt han måtte forholde seg til uten at foreldrene ordnet transporten.

Problemet er ikke at de er late. Problemet er at vi aldri ga dem sjansen til å bli noe annet.

Som foreldre må vi tørre å skru av autopiloten – både vår egen og robotenes. La robotklipperen stå. Gi ungdommen ansvaret for plenen og betal dem for jobben. Gi dem middagsansvaret én dag i uken og la dem feile med risen første gang. La dem vaske eget tøy, og aksepter at et par hvite sokker kan bli rosa.

Det handler ikke om å utnytte dem, men om å inkludere dem som verdifulle bidragsytere i familien. Gi dem en mening i hjemmet.

I samfunnet må vi se kritisk på aldersgrenser som stenger ungdom ute fra lærerike, men trygge arbeidsoppgaver. Vi trenger politiske grep som åpner for flere ungdomsjobber, og bedrifter som tør å satse på uerfarne 15-16-åringer med veiledning og oppfølging.

Vi skylder ikke ungdommen et liv uten ansvar. Vi skylder dem et liv hvor de får bevise – for seg selv og andre – at de duger. At de kan. At de er nødvendige. Det begynner med en plenklipp, en malerjobb, eller et enkelt «Dette er din oppgave nå.»

De er ikke for unge. Vi har bare glemt å gi dem sjansen. For hvordan skal ungdommen lære å jobbe, hvis de aldri får lov til å prøve – og til å feile?