Frank Rossaviks analyse blir for lett

Spørsmålet er om vi kan dele et offentlig rom i vår uenighet. Et fellesskap kan romme dyp uenighet, men det forutsetter felles referanser, skriver Paul M. H. Buvarp.

Frank Rossaviks analyse blir for lett.

Debatten om fellesskapet har pågått i flere uker. Da forsker Asle Toje skrev om et samfunn som rakner, pekte han på velkjente forklaringer: globalisering, innvandring, kulturell fragmentering og fjerne eliter. Jeg svarte den gang at fellesskapet riktignok er under press, men at den viktigste drivkraften er teknologisk.

Nå følger Aftenpostens kommentator Frank Rossavik opp med en historisk korreksjon: Norge har alltid vært preget av konflikt. 1980-tallet var bråkete, tidligere tiår likeså. Av dette trekker han slutningen at vår samtid derfor ikke representerer noe prinsipielt nytt.

Her blir analysen for lett.

Kranglet om det samme

At et samfunn har vært konfliktfylt før, sier lite om konfliktenes struktur, forutsetninger eller demokratiske konsekvenser. Nostalgien er feilslått hvis den hviler på en innbilt konsensus. Det avgjørende skillet går mellom uenighet innenfor en felles offentlighet og uenighet mellom parallelle informasjonsrom.

I tiårene etter krigen utspilte norske konflikter seg innenfor de samme kanalene. NRK, riksavisene og andre fungerte som brede medier for et bredt publikum. Uenighetene var reelle, men de fant sted i et delt rom. Man kranglet om det samme.

Rossavik skriver selv: «Det eneste vi ikke hadde, var internett.» Men han overser internettets strukturelle brudd.

Internett har flyttet offentligheten fra et system basert på kringkasting til brede folkegrupper til et system preget av «smalkasting» – først til grupper, nå ofte til enkeltindivider. Samtidig har vi beveget oss fra bred til selektiv mottagelse. Offentligheten er blitt både større og mer fragmentert. Publikum overlapper mindre.

Det historiske bruddet består i at færre deler de samme referansene. Under EU-avstemningene i 1972 og 1994 var Norge dypt splittet. Men splittelsen handlet i stor grad om hva som var rett, basert på ulike tolkninger av de samme nyhetssendingene, tallene og argumentene.

I dagens debatter om skattepolitikk eller klima kan partene bygge sine argumenter på helt ulike kilder. Disse er formidlet gjennom isolerte informasjonsstrømmer. Uenighet handler i økende grad om hva som i det hele tatt er tilfelle.

Fellesskap kan ikke påtvinges

Informasjon og informasjonsflyt er blant de mest grunnleggende drivkreftene i samfunnsutviklingen. Vi må erkjenne at internett bryter med en orden som har preget vestlige samfunn siden Gutenberg-pressen.

Spørsmålet er om vi kan dele et offentlig rom i vår uenighet. Et fellesskap kan romme dyp uenighet, men det forutsetter felles referanser.

Når denne forutsetningen svekkes, hjelper det lite å etterlyse mer samlende fortellinger eller sterkere nasjonal identitet. Fellesskap kan ikke vedtas eller påtvinges. Det oppstår gjennom gjensidige møter og gjennom at borgere faktisk forholder seg til noen av de samme hendelsene, de samme spørsmålene og de samme rammene for uenighet.

Demokratiet har alltid levd med – og av – konflikt. Utfordringen er om vi klarer å opprettholde et felles rom der uenigheten kan utspille seg. Det er dette som gjør vår samtid annerledes – og som gjør debatten om fellesskap langt mer krevende enn før.