Fra lek til likes

På mandag kom jeg hjem og gråt.

Jeg vet ikke om det var erkjennelsen av at barndommen til tredjeklassingen min går mot slutten, eller om det var fordi jeg føler meg naiv som ikke har forstått hvilken verden hun lever i.

I et møte med noen av foreldrene på tredje trinn, tok jeg opp muligheten for å få til noen felles føringer for innførsel av smart telefon.

Det viser seg at omtrent 85 prosent av alle barna på trinnet allerede har egen smarttelefon. Og jeg har vanskelig for å tro at dette tallet er unikt for vår skole.

En litt for smart barndom

Jeg har tre store bekymringer rundt utviklingen mot en litt for smart barndom; det ene er sosiale medier, de to andre kommer vi tilbake til.

De aller fleste er enige om at sosiale medier må begrenses så lenge som mulig. Men hvor lenge er det da? Aldersgrensen på sosiale medier er i dag 13 år.

For tre år siden, lenge før jeg hadde begynt å bekymre meg for mine egne barns møte med sosiale medier, var det en tenåringsfar som sa noen ord som har brent seg fast.

Den store dagen er her, 13 runder rundt sola! Snapchat og TikTok lastes med de voksnes velsignelse og hilsenen «Gratulerer med dagen vennen min. Her har du dårlig selvbilde resten av livet», skrevet på kortet.

Det er noe som skurrer. Og jeg håper staten kommer inn og legger strengere føringer, for denne saken er så fersk at vi som foreldre rett og slett ikke har godt nok kunnskapsgrunnlag til å kunne avgjøre den selv.

Da koronapandemien skylte over oss, var kanskje smarttelefonen et ok hjelpemiddel for de unge til å kunne holde kontakt med vennene sine. Nå er heldigvis tiden for ekskluderende kohorter forbi, og vi må legge av oss uvanene som er etablert.

Denne digitale pandemien som nå stenger ned hjernene våre, er kanskje enda farligere enn den som stengte ned samfunnet i 2020. Jeg er den første til å innrømme at jeg greier bare til en viss grad å begrense meg selv.

Jeg legger ut bilder av ungene mine når de har bursdag, jeg deler glimt fra hverdagen på Instagram og jeg skroller til jeg blir kvalm.

Det var sosiale medier, tilbake til min andre bekymring – leken. Jeg synes det er fint at tenåringer får utløp for sine hobbyer og bygger fellesskap gjennom «gaming», men jeg sliter med å vite hva jeg skal gjøre når en 8-åring kommer på besøk med lomma full av mobilspill.

Mobilspill som de selvsagt må legge igjen i jakkelomma hjemme hos oss, men jeg blir lei meg av tanken på at muligheten til å finne på noe annet alltid er tilgjengelig ute i yttergangen.

Det er nå de er barn, det er nå de skal leke, og det er gjennom leken de lærer seg de sosiale spillereglene. De er sårbare, og samtidig sultne og nysgjerrige på alt livet gir dem. Og hva gir vi dem? – En smarttelefon som mater dem med underholdning, og videoklipp med et innhold vi ikke er i stand til å forestille oss en gang.

Min tredje bekymring; Muligheten til å kunne ta, og dele bilder. Ønsker vi oss selvbevisste barn som ikke tør å danse på en uskyldig halloweenfest, eller være «barnslige» sammen med vennene sine, i frykt for at det skal bli brukt mot dem i ett eller annet format to dager, eller to år senere?

Et nyttig hjelpemiddel?

I mine øyne kan smarttelefon være et nyttig hjelpemiddel i hverdagen for barn med spesielle behov. Min tredjeklassing har ikke behov for smarttelefon, har din?

Dette skal ikke være en pekefinger mot mine medforeldre. Jeg forstår dere godt. Jeg har jo nå innsett at smarttelefon på tredje trinn faktisk er helt normalt, og jeg vet ikke om jeg er gammeldags eller nytenkende.

Jeg tror ikke jeg greier å skjerme min tredjeklassing fra skjermen så lenge som jeg ønsker. For det siste jeg vil, er at hun skal stå utenfor fellesskapet – selv om jeg ikke tror det finnes noe mer ensomt enn å se en snapstory av et fellesskap du ikke er invitert til. Jeg frykter at jeg kommer til å gi etter for gruppepresset.

Jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak valget med å gi barna smarttelefon i ung alder og har hatt gode diskusjoner med andre foreldre. Flere sier at de vil få smarttelefon om noen år uansett, så da kan de like greit få det nå.

Noen sier at de må ha Snapchat, for det er der avtalene gjøres. Mens andre argumenterer med at det jo er en selvfølge at vi som foreldre er til stede, setter begrensninger og følger med på hva ungene holder på med på skjermen.

Ikke alle har ressursene eller kunnskapen til å kunne gjøre dette, og jeg tror ungene outsmarter oss voksne lenge før vi har rukket å tenke over konsekvensene av valget vi har tatt.

I samtaler med foreldre med eldre barn, får jeg beskrevet en hverdag hvor ungene ikke vil komme på besøk, fordi at de ikke får spille på telefonene. Og jeg opplever selv at mine barn maser om å dra på besøk til de ungene som har større tilgang på skjerm.

Tiden renner ut

Tiden renner nok ut for en dummere hverdag for tredjeklassingen min, i alle fall hvis hun skal ha venner. Men jeg har også en førsteklassing. Jeg håper vi greier å få til en felles enighet rundt bruk av smarttelefon på dette trinnet, men aner ikke om jeg greier å få til felles mobilregler i hjemmet.

Lykkes vi på første trinn, vil mine barn vokse opp i to helt ulike verdener. Jeg håper vi er nok foreldre som har et ønske om å prøve å skjerme barna fra skjermen, slik at ungene våre skal slippe å si at «alle andre har det».

Løsningen på problemet holdt vi selv i hånden for 20 år siden. Jeg tror en «dumtelefon» er noe av det smarteste vi kan gi barna våre.

Hustelefonens tid er forbi og ungene trenger telefon for å holde kontakt med foreldre, og for å kunne gjøre avtaler med venner som bor langt unna. Men sett bort fra at alle andre har det, ser jeg ser absolutt ingen gode grunner til at ungene mine skal ha smarttelefon.

Denne her går ut til dere som fortsatt bare har barn i barnehagen: Foreldre, snakk sammen! Ta viktige valg sammen – ikke vent til tredje trinn, da er løpet kjørt.