Fotball-VMs storpolitiske kontroverser: – Mens de tok gull, ble landsmenn torturert

Helt siden den fascistiske diktatoren Benito Mussolini beordret sine italienske spillere til å vinne VM i 1934 til dagens uberegnelige amerikanske president har storpolitikken preget klodens viktigste verdensmesterskap.

Veien har gått via den kalde krigen, den argentinske militærjuntaen, Falklandskrigen, USA-Iran-konflikten og den moderne tids regimer som driver sportsvasking.

– Sport og i særdeleshet fotball-VM er en av verdens største globale scener. Det gir stater, statsledere, virksomheter og organisasjoner en enestående mulighet til å bringe sine egne agendaer og politiske budskap i spill overfor et stort internasjonalt publikum, sier Stanis Elsborg, leder i organisasjonen Play the Game, til NRK.

Fascist-propaganda

Det hadde i og for seg startet allerede i 1930 da den store depresjonen la et slør over fotball-VM. Bare fire europeiske lag tok seg til Uruguay, der mesterskapet gikk.

1934-VM var lagt til Italia, der Benito Mussolini hadde tatt makten allerede i 1922. Altså visste det internasjonale fotballforbundet at de hadde lagt mesterskapet til et fascistisk styrt land.

Benito Mussolini brukte turneringen som en propagandamaskin for fascismen. Det italienske laget gjorde fascist-hilsener før kampene, og det var omfattende anklager om at Mussolini personlig valgte ut dommere for å sikre italiensk seier.

– Gud hjelpe dem hvis de taper, skal ha vært Benito Mussolinis «oppmuntrende» hilsen til de italienske spillerne foran finalen ifølge blant andre Marca.

«Il Duce», som han ble kalt, benyttet muligheten til å spre sin fascist-propaganda, på samme måte som Adolf Hitler skulle gjøre det i OL i Garmisch-Partenkirchen og Berlin to år senere. Mussolini var aldri særlig interessert i fotball, men så lenge han kunne utnytte det vakre spillet politisk, så gjorde han selvfølgelig det.

Han hadde til og med sørget for å lage sin egen vinnerpokal, Coppa Del Duce, som var seks ganger så stor som det egentlige VM-trofeet.

Italia hadde sine metoder. Fire argentinske spillere, Raimundo Orsi, Luis Monti, Enrique Guaita og Atilia Demaria, samt brasilianeren Anfilogino Guarisi, fikk alle tildelt italienske statsborgerskap før mesterskapet. Tre av dem hadde spilt VM-finalen i 1930 – for Argentina.

Fascistlederen fikk til slutt oppfylt sitt ønske om italiensk gull, men finalemotstander Tsjekkoslovakia ledet lenge 1–0. Italia, med Raimundo Orsi, Angelo Schiavio og Giuseppe Meazza som de største stjernene, klarte likevel til slutt å vinne 2–1 etter ekstraomganger.

Sistnevnte skulle gi navnet til stadion i Milano der Bodø/Glimt nylig briljerte i Champions League.

Snytt for straffer?

Dommeren var svensk, het Ivan Eklind, og skal ifølge rapportene den gang ha snytt Tsjekkoslovakia for to straffespark. Det påstås også at Mussolini hadde en stor mottagelse for svensken dagen før finalen. Alle de involverte er nå døde, så det vet vi ikke mer om.

Arrangementet ble et verktøy for Mussolini til å samle nasjonal stolthet og ytterligere befeste sin kontroll over samfunnet.

44 år senere, i 1978, var det den argentinske militærjuntaen som skulle bruke VM som propagandashow. Også denne gang endte det med gull til hjemmelaget, på bestilling fra diktaturet.

To år før VM-turneringen tok et militærkupp makten og innsatte et regime som var ansvarlig for at tusenvis av borgere «forsvant». Mens fansen jublet på stadionene, var tortursentre i drift bare noen kvartaler unna. Slagordet «Fotball ja, tortur nei» ble et samlingspunkt for internasjonale boikottkrav, selv om ingen lag endte opp med å trekke seg.

På vei inn på Estadio Monumental i Buenos Aires til finalen mot Nederland, skal Argentina-spillerne ha fått en klar melding fra landslagssjefen.

«Se ikke til venstre, se til høyre», lød det fra César Luis Menotti (1938–2024) ifølge New York Times.

«Det eneste sanne»

Den kjederøykende treneren var selv kommunist og visste at militærjuntaen satt på ærestribunen da spillerne kom ut på banen. Han ba dem derfor rette blikket mot folket, ikke mot generalene da de marsjerte inn.

«Vi representerer det eneste sanne i vårt land: fotballen. Vi spiller ikke for de militære på tribunen, men for folket», sa han i garderoben på forhånd, ifølge The Guardian.

Ifølge Esquire ba han spillerne vinne for slakterne og lærerne i Argentina, ikke for generalene i sine store palasser.

Etter triumfen nektet Menotti å hilse på general Jorge Videla, som var Argentinas øverste leder fra 1976 til 1981. Som folkehelt kunne landslagssjefen tillate seg det.

Hvis han hadde vært en helt vanlig argentiner, hadde han trolig «forsvunnet». Hver eneste dag ble argentinere som regimet ikke likte, borte. De ble torturert, drept. Den mest beryktede drapsmetoden var å fly dem i helikoptre over Atlanterhavet og kaste dem i døden.

På den ene siden var det et ufyselig regime som arrangerte verdensmesterskapet i 1978, på den annen side var det et fotballag som mange forelsket seg i. Argentina hadde ennå ikke vunnet noe VM-gull. Nå skulle det skje på hjemmebane. Mario Kempes og Osvaldo Ardilles var to av spillerne som TV-seere over hele verden trykket til sitt bryst.

Truet av juntaen

Spissen Leopoldo Luque, som scoret fire av Argentinas mål i VM, har ifølge BBC i ettertid sagt «hadde jeg visst det jeg vet nå, så ville jeg ikke ha spilt i dette mesterskapet». Han er én av mange argentinske gullvinnere fra den gang som har fortalt om sin avsky for juntaen.

Argentinas seier for å nå finalen har også blitt meget omdiskutert. Argentina måtte vinne med fire mål – og vant 6–0 over Peru. Det var Brasil det gikk ut over. De var naturlig nok rasende. Av en eller annen grunn ble det bestemt at de skulle spille først, så Argentina. Vertene visste altså hvor mye de måtte vinne. Brasilianerne skrek opp om «juks», men ingen hørte dem.

Avisen Sunday Times skrev åtte år senere, i 1986, at Peru hadde fått store mengder korn, våpen og et lån på flere hundre millioner kroner av Argentina før matchen. Også i Peru var det et militærregime som regjerte, de hadde vanstyrt landet ut i et økonomisk uføre. Påstandene har blitt avvist.

En annen versjon går ut på at Peru-keeperen Ramon Quiroga, som var født i Argentina og hadde slektninger der, hadde blitt truet av juntaen om hva som kunne skje med dem han kjente.

Ville boikotte

Jon Michelet, som senere skulle skrive Norges mest kjente bøker om fotball-VM sammen med Dag Solstad, tok på forhånd til orde for boikott av mesterskapet. Argumentet var at Videla-regimet brukte fotballfesten til å legitimere et terrorvelde hvor titusenvis av mennesker ble bortført, torturert og drept.

– Mens de tok gull, ble landsmenn torturert, oppsummerte Michelet mesterskapet.

Den kalde krigen og geopolitiske spenninger har satt sitt preg på en rekke enkeltkamper i VM. Politiske fiender har blitt satt opp mot hverandre på banen.

Vest-Tyskland mot Øst-Tyskland i 1974 er et eksempel på det. Det var den eneste gangen de to delene av det etterkrigsdelte Tyskland møttes i et VM. Det var et symbolsk slag med høy innsats midt under den kalde krigen.

Forholdet mellom de to landene var ekstra vanskelig akkurat da, ettersom Willy Brandt var blitt tvunget til å trekke seg halvannen måned tidligere da det ble avslørt at hans nære medarbeider Gunter Guillaume var østtysk spion.

Kommunist-jubel

Vest-Tyskland var videre før selve kampen, som Øst-Tyskland vant 1–0. Dermed gikk begge lagene videre. Det er blitt spekulert i at Vest-Tyskland tapte med vilje for å unngå å komme i gruppe med suverene Nederland i mellomrunden. Samtidig brukte partileder Erich Honecker og det kommunistiske regimet i øst seieren for alt den var verdt i sin propaganda.

– Hvis noen skriver «Hamburg '74» på gravsteinen min, så vil alle vite hvem som ligger der, sa matchvinner Jürgen Sparwasser mange år senere ifølge den tyske statskringkasteren ARD. Han ga først DDR-pampene en prestisjefylt seier over «kapitalistene», så flyktet han selv til Vesten, kort tid før jernteppet falt.

I 1986 møttes Argentina og England i gruppespillet. Kampen ble spilt bare fire år etter krigen mellom de to landene om de omstridte Falklandsøyene. Diego Maradonas «Guds hånd» og hans briljante andre mål ble sett på av argentinerne som en form for symbolsk hevn for konflikten.

«Den mest politiske»

I 1998-VM møttes USA og Iran. Forholdet mellom landene var like betent den gang som nå. Kampen ble stemplet som «den mest politisk ladede kampen i historien». Den fant sted etter tiår med brutte diplomatiske forbindelser.

– Da USA og Iran trakk samme gruppe, spredte det seg et grøssende gys over det ganske Amerika, fastslo Jon Michelet i VM-boka han skrev sammen med Dag Solstad.

Iran truet plutselig med å trekke seg fra hele mesterskapet da filmen «Uten min datter» ble vist på fransk TV. Den handler om en amerikansk kvinne som sammen med sin unge datter forsøker å rømme fra Iran. Det ble med trusselen.

Før kampstart ga iranerne en blomsterbukett til hver sin amerikanske spiller.

– Jeg tror ikke mine egne øyne. Her deles det ut blomster til Store Satan, skrev en himmelfallen Jon Michelet i VM-boken.

Iran vant kampen i Lyon 2–1.

Krigen i gang

De siste tiårene har fokuset flyttet seg mer til hvordan fotball-VM blir tildelt, om de etiske sidene og ikke minst har ordet sportsvasking blitt stadig mer aktuelt.

Da FIFA-presidenten Sepp Blatter i 2010 hadde erklært Russland som arrangørland i 2018 og Qatar i 2022, var det mange som sperret opp øynene. Det var første gang at to mesterskap ble tildelt samtidig, og samtidig var det to omdiskuterte arrangører allerede på det tidspunktet. De skulle bli atskillig mer kontroversielle etter hvert. Det ble satt i gang full gransking av tildelingsprosessen.

Russland arrangerte VM i 2018, fire år etter annekteringen av Krym og starten på krigen mot Ukraina. Vestlige ledere boikottet riktignok i stor grad åpningsseremonien, og arrangementet ble overskygget av anklager om russisk innblanding i utenlandske valg og brudd på menneskerettigheter i hjemlandet.

I en multimedial verden med fokus på menneskerettigheter ble kritikken både mot Russland og Qatar under selve mesterskapene langt mer hørbar enn den hadde vært under tidligere skandalemesterskap.

Putin-mesterskap

For Vladimir Putin var det en stor seier å arrangere gigantmesterskapet, som rent arrangementsteknisk ble avviklet så å si uten feil. På samme måte som vinter-OL fire år tidligere brukte den russiske presidenten fotball-VM for alt det var verdt. Ingen land boikottet mesterskapet, i motsetning til sommer – OL i 1980 da de fleste vestlige land holdt seg hjemme i protesten mot invasjonen i Afghanistan.

Qatar 2022 inneholdt mange kontroverser. Hjemme i Norge var det krav om å boikotte mesterskapene.

Det norske landslaget vakte internasjonal oppsikt da de våren 2021 kom ut på gressmatten med hvite T-skjorter med påskriften «HUMAN RIGHTS on and off the pitch» før VM-kvalifiseringskampen mot Gibraltar. Det var ment som en protest mot menneskerettighetsbrudd under bygging av VM-anleggene i Qatar. Ståle Solbakken har alltid sagt at det er umulig å skille idrett og politikk. Han var samtidig redd for at de norske spillerne skulle få for stort ansvar lagt på sine skuldre.

Moderne slaveri?

Men kritikken mot arrangøren var stor fra mange hold, særlig fra menneskerettighetsorganisasjoner. Det gjaldt ikke minst fremmedarbeidernes rettigheter. Det kom rapporter om tusenvis av dødsfall under byggingen av selve VM-anleggene og «moderne slaveri» under det såkalte kafala-systemet.

Det handlet også om LHBT+-rettigheter og Qatars lover som kriminaliserer forhold mellom personer av samme kjønn.

Oppkjøringen til årets fotball-VM har også vært sterkt politisert. Klubb-VM i USA i 2025 var et slags prøvemesterskap, som blant annet ble kritisert for at det omstridte statlige investeringsfondet i Saudi-Arabia (PIF) var en mektig støttespiller for mesterskapet.

Hvorfor spiller politikk ofte en så stor rolle rundt fotball-VM? Vi spør Stanis Elsborg, leder for «Play the Game»:

– Fotball-VM har en svært stor politisk appell, for gjennom sporten kan verdens ledere nå ut til millioner av mennesker som de sjelden kan nå gjennom tradisjonelle politiske kanaler, svarer han.

«Det gode selskap»

– Samtidig er det sterke følelser, identitet og verdier knyttet til sport. Dette vil politikere og statsledere gjerne assosieres med. Det handler om å bli sett i det gode selskap – om å stå på tribunen, dele bildene, ta del i festen og fremstå som en naturlig del av det internasjonale fellesskapet.

Stanis Elsborg legger til:

– Sportens følelsesmessige kraft gjør den særlig egnet til politisk iscenesettelse, fordi den kan samle befolkninger og skape positive fortellinger som strekker seg langt utover selve kampene.

– Hvor sentralt står det politiske rundt årets fotball-VM sammenlignet med tidligere mesterskap?

– Det politiske står naturligvis svært sentralt rundt VM i 2026, men ikke nødvendigvis mer sentralt enn ved tidligere mesterskap. Man behøver bare å se på de to siste sluttspillene. VM i Russland i 2018 var Putins helt store prestisjeprosjekt, mens VM i Qatar i 2022 ble det mest omdiskuterte sluttspillet i moderne tid på grunn av de politiske dagsordenene og det massive fokuset på menneskerettigheter.

Hva gjør Trump?

– I 2026 er situasjonen spesiell fordi turneringen avholdes i tre land, men med USA og president Donald Trump som den klart dominerende. Det betyr at VM uunngåelig blir spilt inn i en amerikansk virkelighet hvor spørsmål om pressefrihet, migrasjon, grensekontroll, fans og besøkendes sikkerhet allerede tar stor plass. Samtidig preger større geopolitiske spørsmål, blant annet om Irans deltakelse, også dagsordenen, sier Stanis Elsborg.

Det politiske har altså lenge preget fotball-VM. Men for mange ble toppen av kransekaka nådd i forbindelse med VM-trekningen i desember 2025, da FIFA-topp Gianni Infantino overrakte en nystiftet «fredspris» til USAs president Donald Trump, som noen uker tidligere hadde kritisert Norge for at han ikke fikk Nobels fredspris for sin fredsinnsats verden over.

Nå lurer alle på hva Trump kan finne på under VM.