Forskernes forslag om flyktninger er i utakt med virkeligheten

Hvis antallet syriske flyktninger fortsetter å falle både i Europa og i nærområdene, vil det ha ulike årsaker, mener innleggsforfatteren. Bildet: En syrisk familie flytter hjem til Aleppo etter å ha oppholdt seg som flyktninger i Tyrkia, fredag 13. desember 2024. Foto: Khalil Hamra, AP/NTB

Det er villedende å bruke FNs tall som sannhetsvitne for byrdefordelingen i verden.

I kronikken «Asylparadoks, ja. Og hva nå?» skriver forskerne Marta Erdal (Prio) og Gyri Tyldum (Fafo) om behovet for å finne varige løsninger for flyktninger fra langvarige konflikter.

Utgangspunktet er et premiss om at nabolandene mottar flest. Samtidig godtar de at det ikke er gitt at så mange flyktninger skal søke seg til Europa.

Forskerne foreslår at Norge blir et foregangsland for å utvide FNs gjenbosetningspolitikk. Forslaget kan vanskelig leses som noe annet enn at vi skal motta flere kvoteflyktninger etter en utvidet liste kriterier som inkluderer flyktningers arbeidskraft og kompetanse. Ved på denne måten å ta et større ansvar skal vi også bidra til nye samtaler om en bedre byrdefordeling internasjonalt.

Det er enkelt å forutse hvordan slike samtaler vil strande langs opptråkkede spor. I FN-sjargong forblir Europa «donorland» som må avlaste «mottagerland». Det tunge underliggende premisset er at det er vi – Europa og det «globale Nord» – som må ta større ansvar.

FNs tall ikke et godt sannhetsvitne

Kronbeviset for vår ansvarsfraskrivelse er FNs internasjonale flyktningstatistikk.

I en kommentar til egne tall skrev FNs Brussel-kontor nylig på X at «I motsetning til utbredte oppfatninger i rikere regioner, blir 67 prosent av flyktningene værende i naboland, mens lav- og mellominntektsland huser 73 prosent av verdens flyktninger». Det samme budskapet har FN hamret inn i flere tiår. Brodden er ikke til å ta feil av.

«Vi må ikke misbruke FNs flyktningstatistikk», skrev jeg i disse spaltene for fire år siden. For det er villedende å bruke FNs tall som sannhetsvitne for byrdefordelingen i verden.

FN-sambandet forklarer selv at «tallene for industriland er basert på antall asylsøkere som har fått opphold de siste ti årene. Kvoteflyktninger som industriland har tatt imot, er ikke inkludert siden disse flyktningene har fått en varig løsning på sin flyktningsituasjon. De fleste flyktninger til utviklingsland regnes med i statistikken frem til de kan returnere til sine hjemland».

For å illustrere vårt samlede bidrag bruker altså FN usammenlignbare tall, som for Europas del ikke engang inkluderer alle de siste ti årenes ankomster. At Europa gir flyktninger langt flere rettigheter, ikke minst utsikt til statsborgerskap, snus til et argument mot oss.

Europa tar det største ansvaret

Bare i Tyskland bor det i dag nær én million syrere – en tyvendedel av Syrias førkrigsbefolkning. Nesten samtlige ankom som flyktninger eller på familiegjenforening etter 2011. I takt med at de i raskt tempo innvilges tysk statsborgerskap – over 83.000 bare i 2024 – tas de ut av FNs flyktningstatistikk.

Utenfor Europa innvilges flyktningfamilier nesten aldri statsborgerskap, men lever i mer eller mindre prekære situasjoner. De dårligst stilte i leirer. Dermed fortsetter de å befolke FNs statistikk, i noen ulykkelige tilfeller over generasjoner. Eller inntil de vender hjem.

Innen utgangen av året venter FN at inntil 1,5 million syrere returnerer, hvorav 700.000 fra Tyrkia alene. I så fall vil det samlede antallet flyktninger i Tyrkia ha sunket til 2,5 millioner – under 3 prosent av befolkningen. Fra Europa er det derimot så godt som ingen som reiser hjem. Om den positive utviklingen vedvarer, vil altså antallet syriske flyktninger fortsette å falle både i Europa og i nærområdene, men av helt forskjellige årsaker.

Hadde FN talt flyktninger på samme måte i Europa som i resten av verden, ville det med få unntak fremgått at det er vi som over tid tar det største ansvaret. For utfordringene for vertslandene opphører ikke så snart det innvilges statsborgerskap.

Perspektivet som mangler

Ifølge FN huser Norge 130.000 flyktninger. Det er 2,3 prosent av befolkningen, opp fra under 1 prosent før ukrainakrigen. Men ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det samtidig 315.000 personer, hele 5,7 prosent av befolkningen vår, som har flyktningbakgrunn. Barn som er født i Norge, medregnes ikke. Hadde de befunnet seg i Tyrkia, Libanon eller mange andre land, ville omtrent alle inngått i FNs statistikk.

Norge har slett ikke mottatt flest i Europa. Vi fører bare best statistikk. At minst én av ti innbyggere i Sverige har flyktningbakgrunn, er et forsiktig anslag.

Mot dette bakteppet synes forslaget om at Norge skal bli et foregangsland for å utvide kvoteflyktningsordningen, å være i utakt med virkeligheten. Mens Europa og Vesten er bortimot alene om å tilby statsborgerskap og gjenbosetting som varige løsninger for flyktninger, forblir retur til hjemlandet ofte den eneste varige løsningen resten av verden har å tilby. Enten det er i New York eller Genève, er slike perspektiver dessverre fraværende i FNs korridorer.

Det er denne samtalen som må tas internasjonalt.

Innleggsforfatteren har jobbet med internasjonal migrasjonspolitikk i det østerrikske innenriksdepartementet. Han er tidligere styremedlem i Vestre Aker Fremskrittsparti, nå ordinært partimedlem.