«Fornøyelig gjenkjennelig»

For en skole­starter finnes det knapt noe verre enn tanken på å komme til rektor.

Det er ideen bak Gry Moursund og Bjørn F. Rørviks bildebok «Bukkene Bruse begynner på skolen», den tredje i suksess-serien om de tre smått alternative bukkene.

At mange barn og foreldre i Norge kjenner dette universet, er det liten tvil om.

Da «Bukkene Bruse begynner på skolen» kom ut i 2017, skjøv den umiddelbart Jo Nesbø ned fra toppen av bestselger­lista, ifølge forlaget Cappelen Damm.

Siden har låta «Badebussen» med DJ MøMø vunnet Spellemann og blitt en vaske­ekte lande­plage, og «Bukkene Bruse på bade­land» var blant årets mest sette filmer i 2024.

Ikke noe av dette hadde skjedd uten bøkene.

Rektor er et troll

Nå er skolestart-boka blitt figurteater­forestilling på Hålogaland Teater.

Denne gangen får de tre bukkene brev fra rektor med innkalling til skole­start. De hopper på bussen, får supersnille Harianne som lærer, og alt ser bra ut. Helt til de må til rektor.

Og rektor, det er selvsagt trollet.

Regissør Bård Bjørknes har sammen med scenograf og figur­designer Christina Lovery skapt et fargesterkt og gjenkjennelig univers.

Bok-illustratør Gry Moursunds særegne preg er ivaretatt, og Espen Mauno og Stian Weenås Veviks spesial­komponerte musikk forsterker den muntre stemningen ytterligere.

Det er god fart i alle de visuelle virke­midlene, og figurene har tilstrekkelig med overraskelser på lur for den som kan dette universet utenat.

Forfatter Bjørn F. Rørvik har selv dramatisert fortellingen for scenen, noe han ikke gjorde da «Bukkene Bruse på badeland» turnerte med Riksteatret eller da de tre bukkene dro til Syden på Oslo Nye Teater.

Her synes jeg manuset har mer å gå på i overgangen fra bok til scene.

Karakterene blir for ensidige, tross gode skuespillere. Dette gjelder særlig trollet.

Da Riksteatret satte opp badeland-forestillingen, viste de frem nye sider ved trollet som gjorde ham til mer enn en slemming. Trollet ble en det gikk an å kjenne seg igjen i.

Det skjer ikke på Hålogaland Teater.

Trollet er for opptatt av å ta rumpe­kopier som skal deles ut som ransel­post. Og av å ta bukkene Bruse. Hvorfor han vil ta dem, sier forestillingen lite om.

Skolevegring

Teateret trenger dette utvidelses­rommet for å gjøre bøker til god scene­kunst.

Men der trollet er lukket, har Rørvik åpnet opp den minste bukken.

I scener som er nærmest magiske vender plutselig den lille bukken seg til dukke­føreren sin, Kristine Henriksen, og betror seg til henne.

Han er redd for å begynne på skolen. Han trenger å vite at hun er der og passer på ham. Han trenger trøst.

Dette blir helt spesielle øyeblikk i forestillingen.

Det er sjelden slik interaksjon mellom dukker og dukke­fører skjer, det bryter ofte fiksjons­kontrakten i forestillingen, men denne scenen er helt nydelig gjennomført av Henriksen og knytter bånd mellom scene og sal.

Rommet som skapes, blir en av få scener der tempoet blir tatt helt ned, og det er med på å gi større dynamikk til forestillingen som helhet.

Dynamikken forsvinner samtidig litt når dukkene skal bevege seg helt ned på gulvplan.

Stort sett befinner de seg på benker, sklier eller andre installasjoner som gir litt høyde for dukke­førerne, men i denne oppsetningen brukes gulvet en del ganger.

Det ser ikke bra ut, og det bryter noe av det magiske rommet når dukke­førerne må bøye seg så langt ned, og barna i publikum heller ikke ser så godt hva som skjer der nede på gulvplan.

Fantasirikt

Alt i alt er dette likevel fornøyelig gjenkjennelig for voksne og barn.

Ellen Andreassen gjør en svært god innsats i et utall roller i denne forestillingen, og det er gøy at musikken spiller på barns utforsking.

Et eksempel på det er et pentatont motiv som går igjen i flere av numrene og spiller på den melodien der man bare spiller på de sorte tangentene på pianoet, og man kan spille med knoken. Den har mange barn vært borti.

Hålogaland Teater har skapt en fantasirik forestilling – men som denne gangen dessverre ikke gir publikum muligheten til å møte på trollet i seg selv.