Fordommer har satt meg i bås på alle kanter

Eller om transtematikk i det hele tatt, særlig med min komplekse historie. “Enda en gærning som uttaler seg”, lissom…

Som en som har levd fullt ut som transkvinne fra 2020 - 2023, har jeg ikke ett enkelt svar, men deler tanker om holdninger til kjønn generelt. Jeg har hatt en unik erfaring med dette fra flere sider.

Debatten berører flere nivåer, både følelser og juridisk. I vårt demokrati har loven blitt utviklet gjennom lange prosesser av politikere, jurister og folket. Vi har vedtatt prinsipper, rettigheter og regler om straff. Disse er stadig under utvikling, men skal beskytte alles rettssikkerhet og integritet i hvordan de blir behandlet. Også domfelte. Loven skal sikre en rimelig, verdig behandling av alle, uansett kjønn.

Mange blir satt i bås, bevisst eller ubevisst, grunnet kjønn og tillegges egenskaper som ikke angår kjønn, men heller handler om moral, etikk, juss, ja, til og med folkeskikk. Og dette handler også om patriarkatet som berører alle kjønn, men på hver sin måte.

For over 20 år siden utøvde jeg fysisk vold, noe jeg har vært åpen om i mange år. Det var ikke av en slik karakter at vedkommende måtte til sykehuset, men det var vold, uten bortforklaringer; det er noe jeg kan aldri gjøre om på. Jeg er takknemlig for at jeg ikke ble anmeldt, men så søkte jeg hjelp og med årene har jeg oppriktig forsøkt å bli et bedre menneske.

Voldelig pga. at jeg er mann? Jeg vet ikke svaret, men det hører også til min historie at jeg selv har blitt utsatt for vold av kvinner tidligere. Ingen unnskyldning for min egen tidligere vold, men det fører med seg bevissthet om at vold og overgrep ikke hører utelukkende til stereotypene. Og jeg, som mange andre menn, har altfor ofte ikke blitt trodd. “Menn kan tåle sånt”. Ikke i prinsippet, men i praksis.

Så kom jeg ut som trans i 2020. Over natta ble jeg tillagt helt andre egenskaper enn jeg noen gang hadde blitt tillagt før. Å plutselig bli satt i bås som pedofil? I egenskap av at jeg var trans? Jeg ble helt sjokkert.

Tross mine omtalte feil, har ikke bare verdier jeg prøver å leve etter - men også mine erfaringer, gjort sånt utenkelig. Jeg har ekstremt sterke følelser om det. Plutselig skal en “antatt” egenskap hos transkvinner forsvares, uten foranledning. Det var ikke “skeive” som var de første overgriperne jeg kjente til, men en av lederne i sekten der jeg vokste opp. Slikt setter sine spor i et menneske, som volden jeg selv utsatte et annet menneske for.

Statistisk sett står menn for hovedparten av domfellelser for vold og seksuelle overgrep mot kvinner. Samtidig har det vært fokus den siste tida på mørketall knyttet til vold og overgrep fra kvinner overfor både menn, kvinner og mindreårige. Mange menn utsatt for vold og overgrep av kvinner blir ikke tatt på alvor. Det er en ulempe for menn, men også for hele samfunnet. Menn blir forskjellsbehandlet, pga. stereotyper; “farligere” i utgangspunktet og mindre sannsynlig trodd som ofre.

Det handler om bevissthet rundt forskjellen på holdninger vs. verdier. Når transkvinner trekkes inn i debatten slik de nå gjør, er det ikke på lik linje med andre borgere, for både politikere og andre ytrer seg tilsynelatende ut fra holdninger som tillegger transkvinner iboende negative egenskaper.

Samtidig blir betydelig flere biologiske kvinner enn transkvinner domfelte for overgrep, men transkvinner er lett bytte for å “bevise” faren ved transkvinner. Nettopp det belyser fordommene, ikke statistikken.

Er debatten like betent om biologiske kvinner som soner som har forgrepet seg på kvinner? Utgjør ikke også de en fare for sine medinnsatte? Transkvinner er kvinner. Det har vi vedtatt juridisk som samfunn i Norge. De er kvinner, men først mennesker. Alle innsatte i norske fengsler skal beskyttes mot nye overgrep under soning uansett kjønn. Skal vi nå gå på akkord med våre verdier, bruke dem som ledd i våre kveruleringer fordi de er transkvinner?

Mennesker lar altfor ofte sine fordommer ta overhånd - og bevisst eller ubevisst behandler andre deretter og ikke etter våre verdier om likeverd. Det har jeg erfart i alle kjønn. Fordommer som har satt meg i bås på alle kanter.

De nå domfelte transkvinners overgrep er kvalmende og min dype medfølelse går til offeret og familien. Det finnes ingen unnskyldning for slikt! For å være helt ærlig, med tanke på mindreårige som overgrepsoffer, føler jeg at straffen kunne ha vært strengere.

Men det er følelser, noe annet enn våre lover og verdier. Mitt spørsmål er om vi er villige til å gå i oss selv og innse at også på dette området er det ikke bare transkvinner, men også vi som er fanget av kjønn?