«Forblåst og spektakulært»

Når danse­forestillinger beveger seg ut i naturen, er det vesentlig at landskapet får bli en sentral aktør.

Årets utgave av «Oslofjorden danser» hadde urpremiere under avslutningen av Færderbiennalen under noe uvante forhold: Det blåste kuling.

I den litt over en time lange forestillingen vandret publikum i Færder nasjonal­park og fikk se dansekunst møte sjø som gikk hvit. De seks utøverne fra Panta Rei Danseteater fikk virkelig bryne seg på natur­kreftene denne gangen.

Utendørs må danser og koreograf jobbe med eller mot omgivelsene, og – for eksempel når det blåser – la vinden få bli en medspiller.

Kanskje må en da gi slipp på noe.

For eksempel tekst som ingen hører i vinden, eller de må bruke tiden på en annen måte. De seks danse­soloene som ble vist langs vandringen, forholdt seg til dette på ganske ulike vis.

Spille på vind

De som lot seg utfordre av (eller selv utfordret) naturen, var de soloene som lyktes best denne dagen. Mens andre gav inntrykk av et uforløst potensial.

De seks solistene er fra Panta Reis talentutviklingsprogram.

Hver av dem har samarbeidet med en profesjonell koreograf i utviklingen av numrene i «Oslofjorden danser».

I tillegg samarbeider de med barn fra lokale danseskoler, og her er det talentene selv som skaper koreografien sammen med barna. I Færder var det unge dansere fra danse­skolen Extend i Tønsberg som deltok i blåsten, og her jobbet koreografien fint med naturen.

Slik fikk en enkel og renskåren koreografi spektakulære tilløp.

De yngste barna viste en koreografi basert på Griegs «Morgen­stemning» som tok ut et barnlig humor­potensial i det kjente musikk­stykket.

I ELEMENTENE: Tormod Tora Skår Midtbø ytterst ute i havgapet i soloen «Disunity».

Foto: Neil Nisbet

Elever fra danseskolen Extend i Tønsberg ga alt i et muntert og glitterfylt møte med Griegs kjente «Morgenstemning».

Foto: NEIL NISBET

Elever fra danseskolen Extend i Tønsberg i en fint koreografert dans på svaberg.

Foto: Neil Nisbet

Utfordret naturen

Men scenene som festet seg best, var dem der danseren stod i sterke møter med naturen.

Som da Carl Aquilizan utfordret vinden med et sort, langt tøystykke han måtte tviholde på i kastene, og brukte tiden til å la vinden ta tak i soloen «Quiet Refusal». Eller når Anders Engebretsen i en humoristisk og absurd solo på en kanon­stilling forsvinner ut av syne med et rødt bluss i hånden og vinden tar tak i «Fyr».

Eller når Tormod Tora Skår Midtbø bruker sin kraft­fulle stemme til nærmest å utfordre naturen ute i havgapet i soloen «Disunity».

Ute i naturen ble stemme­bruk og innspilt musikk fra høyttalere viktige komponenter i flere av soloene.

I det som i utgangs­punktet er ganske rene uttrykk: En danser, litt kostyme eller scenografi, samt vill natur, kan de korte soloene oppleves overlessede.

Særlig når publikum i tillegg skal ta inn et tekstlig budskap danseren fremfører eller lytte seg inn i et musikk­spor.

Her finnes det et rendyrkings­potensial i flere av soloene.

Det sagt: Noen fikk full uttelling i vinden på Færder. Men når forestillingen skal videre til Drammen, Oslo, Asker og Halden, kan nye omgivelser forløse andre sider ved forestillingen.

Å ta i bruk naturen til å oppleve kunst, er uansett en liten geni­strek.

Måtte dørstokk­mila ikke bli til hinder for dansernes ferd langs fjorden.