«For meg er det både rett og vakkert å kunne si at et menneskeliv er det mest dyrebare vi har»

Alle mennesker opplever smerte, og det er noe dypt menneskelig i det å erkjenne at livet for noen kan kjennes ulevelig. Spørsmålet blir da hvordan vi som samfunn møter mennesker når livet er på det aller vanskeligste?

Debatten rundt dødshjelp er på nytt satt på dagsorden. Dette skjer blant annet på bakgrunn av Venstre sitt landsmøtevedtak om å utrede dødshjelp, og nå er både Venstre- og Frp-representanter for en politikk som vil åpne for dødshjelp i Norge.

De to viktigste argumentene for de som støtter dødshjelp, er basert på prinsippet om selvbestemmelse og ønsket om å møte uutholdelig lidelse med barmhjertighet. Når det gjelder barmhjertighet er utgangspunktet et ønske om å hindre en smertefull død. Selvbestemmelsen omhandler enkeltmenneskers mulighet til å bestemme over eget liv. Dette er kraftfulle argumenter, og når disse argumentene i tillegg kobles sammen med sterke, personlige historier, burde vi alle bli beveget til å stille de vanskelige spørsmålene som møtet med død og lidelse utfordrer oss på.

Det finnes likevel solide argumenter for å imøtegå denne måten å tenke på. For det første, et nei til dødshjelp er å sette grenser for hva samfunnet og vårt helsevesen skal legge til rette for og bidra inn i. Er det staten og helsevesenet sin jobb å ta liv? Dette knytter seg videre til selvbestemmelse siden de grensene vi setter for helsevesenet, vil påvirke vår grad av selvbestemmelse. Det settes allerede i dag klare og begrunnede grenser for pasienters selvbestemmelse. Det er også urealistisk å se for seg et helsevesen som primært skal navigere etter enkeltmenneskers rett til selvbestemmelse. Et slikt helsevesen vil umiddelbart knele. Selv om pasienter har rett til å medvirke i beslutninger om helsehjelp, vil det altså alltid finnes rammer for hva helsevesenet kan tilby, selv om dette går imot hva jeg selv måtte ønske inn i min situasjon.

For det andre, alle ønsker å møte uutholdelig lidelse med all mulig godhet og barmhjertighet. Spørsmålet blir da hvordan vi som samfunn skal vise barmhjertighet i praksis. To momenter er særlig viktig å løfte fram. Først og fremst er retten til liv den mest grunnleggende rettigheten vi har, og det kan derfor argumenteres for at ekte barmhjertighet nettopp er å verne om livet. Videre sier fagmiljøene at lindrende behandling er effektiv, og god lindrende behandling medfører ofte at pasienters ønske om å dø forsvinner. God smertelindring krever for øvrig sterke fagmiljøer og kompetanse, og det gir derfor håp når Stortinget nylig stemte for KrFs forslag om å etablere en egen spesialisering i nettopp lindrende behandling. Å gi god lindrende behandling og trygghet, er å gi verdighet og ekte barmhjertighet.

I tillegg må to andre viktige perspektiver nevnes. For det første har vi i Norge den luksusen at vi kan lære av andre lands erfaringer. Den trenden vi ser, er en skråplanseffekt i flere land som har lovverk som forsøker å regulere dødshjelp. Noe av årsaken kan være at det er notorisk krevende å lage et lovverk som ikke i noen grad baserer seg på menneskers egen opplevelse av sin situasjon. Det betyr i praksis at hvis du opplever ditt liv som uutholdelig, så kan det kvalifisere deg til å motta dødshjelp. Dette kan videre være noe av forklaringen på at unge kvinner med psykisk uhelse, er en av gruppene som vokser mest som mottakere av dødshjelp i Nederland. Dette er en alarmerende utvikling.

For det andre vil en legalisering av dødshjelp gi tydelige signaliserer til mennesker som lever med funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser, demens og lignende utfordringer. Det er grunn til å tro at disse menneskene på en ny måte vil stille spørsmål ved om deres liv har verdi og om det er verdt å leve. I fortsettelsen av dette er det også mulig å argumentere for at vi som samfunn gradvis vil utvikle en holdning der vi i større grad vil vurdere hvor mye ressurser vi skal bruke på lindring og livshjelp. En slik utvikling vil være en urovekkende degradering av menneskeverdet for oss alle.

For meg er det både rett og vakkert å kunne si at et menneskeliv er det mest dyrebare vi har. Vår jobb som samfunn bør derfor være å verne om dette livet og gi alle mennesker lindring, trygghet og omsorg – særlig når vi er på vårt mest sårbare. Et nei til dødshjelp er heller ikke et nei til selvbestemmelse og barmhjertighet, men det er et tydelig ja til å løfte menneskelivets verdi, uavhengig av alle omstendigheter.

Kjerstin Lianes Kjøndal,

kommunestyrerepresentant for Lyngdal KrF

og tredjekandidat på Agder KrFs stortingsliste