For få år siden var det nesten uhørt. Nå slår politikere alarm

Sarpsborg har gjort noe så uvanlig som å utrede flyktningsituasjonen i kommunen. Bakgrunnen er at Sarpsborg har en mye høyere andel innbyggere med flyktningbakgrunn enn andre kommuner.

Med en økning på 132 prosent de siste 15 år er i dag hver fjerde innbygger i Østfold-byen innvandrer.

Funnene har fått politikerne til å rope varsku:

• Det er et stort gap mellom de merutgiftene kommunen har, og det staten gir i kompensasjon.
• 80 prosent av utbetalt sosialhjelp går til flyktninger.
• Innen barnevern, oppvekst og helse er det påfallende stor ressursbruk.
• Det er en stor vekst i barn og unge med minoritetsbakgrunn som har omfattende bistandsbehov.
• Kun 57,7 prosent i alderen 15–74 år er sysselsatt.
• Mange bor i uegnede boliger, og det er krevende å finne nye.

Lokalpolitikerne mener integreringspolitikken er feilslått.

Flytting og fri vilje

Når Norge tar imot flyktninger og asylsøkere, blir de bosatt rundt i hele landet. For mange utkantkommuner er det sårt tiltrengte innbyggere og inntekter.

Men også blant innvandrere foregår omfattende sentralisering. Etter noen år flytter mange til sentrale strøk. Ikke bare til Oslo, som man kan få inntrykk av, men gjerne til folkerike byer på det sentrale østlandsområdet, som Sarpsborg, Fredrikstad, Lørenskog og Drammen.

Og innvandrere er i grunnen ganske lik de fleste av oss. Vi klumper oss gjerne nær andre som har samme bakgrunn eller er lik oss selv.

I tillegg kommer mange flyttende gjennom familiegjenforening.

For tilflytningskommunene er dette utfordrende. Det vanskeliggjør integrering, og fører til opphopning av mennesker med sosiale og helsemessige utfordringer.

For få år siden var det nesten uhørt å løfte disse problemene, langt mindre å lage en egen utredning, som Sarpsborg har gjort.

Men noe påfallende har skjedd med innvandringsdebatten.

Et annet Europa

I land etter land strammes det kraftig inn. Særlig merkbart er det i land som har hatt en liberal innvandringspolitikk, som Storbritannia, Tyskland og Sverige.

Tradisjonelt har synet på innvandring fulgt en slags høyre-venstre-akse, der de mest skeptiske har tilhørt høyresiden. Nå ser vi at innvandringsmotstand i Europa øker blant tradisjonelle arbeiderklassevelgere.

Det ser vi ikke minst i framgangen til ytre høyre-partier.

Men vi ser også at mange som tradisjonelt har vært liberale og ment at fri flyt av folk er et gode, har endret syn. Eksempelvis har flere i partiet Venstre erkjent at Frp hadde et poeng.

Hvilke land som har vært sett på som forbilder, har også snudd dramatisk.

Der Sverige lenge var kjent som en humanitær stormakt som «åpnet sine hjerter», og grenser, har de for mange blitt selve symbolet på naiv og feilslått innvandringspolitikk.

Danmark, som lenge var både streng og hardest i klypa, valfartes av politikere som vil lære.

Det handler om flere ting:

• Det er en bekymring for om velferden kan bære så stor innvandring. Sarpsborg kommune sier rett ut at dette går utover deres evne til å gi lovpålagte tjenester til alle innbyggere.
• I Europa er det en erkjennelse av at asylsystemet har brutt sammen. Det regnes verken som rettferdig eller bærekraftig. Det har blant annet tidligere UDI-direktør Frode Forfang skrevet bok om.
• Dessuten har økningen i kriminalitet vært en særlig katalysator, ikke minst her hjemme. Det var et før og etter partilederdebatten i Arendal i fjor da både Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) rakk opp hånda på spørsmål om det var sammenheng mellom kriminalitet og innvandring. Det er ikke lenge siden det var uhørt i det meste av det politiske Norge å si noe slikt. Ikke minst på venstresida.
• Sannsynligvis har økningen i ungdomskriminalitet og ikke minst den eksplosive gjengkriminaliteten i Sverige skremt mange.
• Samtidig sier flere at innvandring er en berikelse. Det er ikke lenger slik at å være restriktiv er ensbetydende å være fremmedfiendtlig.

Holdningene er endret, det samme er debatten. Hva så med politikken?

Da Ap la inn symbolsk lave 100 kvoteflyktninger i statsbudsjettet, ble det knapt reagert. Kontrasten er stor til de åtte årene Erna Solberg styrte landet da det var høylytt krangel om hvor mange flyktninger Norge skulle ta imot. Og hvor mye bistand som skulle gis.

Heller ferger enn flyktninger

I dag virker politikerne fra alle partier mer opptatt av hjemlig velferd som gratis tannhelse, ferger og billig barnehage enn å hjelpe verdens trengende. Lite tyder på at noen av budsjettkameratene til Ap vil legge voldsom innsats i å øke dette tallet betydelig.

Tvert imot er det andre ordninger som kan være under press.

Det gjelder blant annet vilkårene for familiegjenforening.

Kommuner som Sarpsborg tar til orde for å begrense flytting. De vil også ha mulighet til å velge hvilke flyktninger de kan bosette. Det skapte sterke reaksjoner da Drammen kun ville bosette flyktninger fra Ukraina.

I Oslo har det lenge vært en utfordring med opphopning i noen bydeler. Det har blant annet ført til skoler med svært høy andel elever med minoritetsbakgrunn. At det igjen fører til at mange kvier seg for å la sine unger begynne på de skolene, er like åpenbart som det har vært tabubelagt å si høyt.

Så langt har det ikke vært presentert løsninger som har vært politisk akseptable.

På kort tid har vi sett hvordan debatten om klima og kriminalitet også har endret politikken vesentlig. Det samme kan være i ferd med å skje i innvandringspolitikken.