Folkemusikkpublikummet har noe å lære oss alle

For meg som bygutt, og solid forankret i helt andre musikksjangre, ble opplevelsen både eksotisk, autentisk og overraskende inspirerende.

Først og fremst var nivået på musikere og dansere imponerende. Her møtte jeg utøvere med en dedikasjon, ferdighet og formidlingsevne som det står stor respekt av. Men det som kanskje gjorde aller størst inntrykk på meg, var publikum.

De siste årene har både norske og internasjonale artister tatt til orde for noe mange konsertgjengere kjenner igjen: stadig mer skravling under konserter. For musikere og artister kan dette oppleves både forstyrrende og respektløst. For publikum som faktisk ønsker å lytte, kan det ødelegge hele konsertopplevelsen.

På Landskappleiken opplevde jeg det stikk motsatte.

Under konserter og framføringer var det stille. Virkelig stille. Publikum lyttet. Folk fulgte med. Utøverne fikk den oppmerksomheten de fortjente. Inn- og utslipp av publikum foregikk kun i pauser og mellom innslag, og det hele fungerte sømløst takket være dyktige og engasjerte frivillige.

Resultatet var en atmosfære der kunsten fikk stå i sentrum.

Jeg tror ikke dette bare handler om regler eller praktisk organisering. Det handler om en kultur for respekt – respekt for utøverne, for håndverket, for tradisjonene og for medpublikummet.

I Setesdal er denne kulturarven noe langt mer enn historie. Folkemusikken, folkedansen og tradisjonene i området er anerkjent som en del av menneskehetens immaterielle kulturarv gjennom UNESCOs verdensarvliste. Det er en internasjonal anerkjennelse av en levende kultur som har blitt tatt vare på gjennom generasjoner, og som fortsatt utvikles og føres videre.

Samtidig var det noe annet som gledet meg stort: de mange unge menneskene. De var overalt – på scenen, på dansegulvet, i konkurransene og blant publikum. Dette er ikke kulturarv som står på museum. Dette er kulturarv i levende bruk. Barn, ungdom og unge voksne tar aktivt del i tradisjonene og sørger for at de fortsetter å leve videre.

Det er lett å tenke på folkemusikk som noe historisk og tilbakeskuende. Opplevelsen på Hovden viste det motsatte. Her møtte jeg et levende, inkluderende og fremtidsrettet miljø med en sterk identitet og en dyp kjærlighet til kunstformen.

Jeg reiste til Setesdal som nysgjerrig tilskuer.

Jeg reiste hjem som fan.

I’m hooked.

For en musikk- og kulturfest. For et arrangement. Og for et publikum.

Kanskje har vi alle noe å lære av folkemusikkmiljøet. Ikke bare om tradisjoner og kulturarv, men om hvordan vi møter kunstnere og medmennesker med oppmerksomhet og respekt.

I en tid hvor mange artister opplever at konsertkulturen er i endring, fikk jeg på Hovden se et publikum som virkelig forstår verdien av å lytte. Det gjorde inntrykk.

Jeg er oppriktig imponert – og jeg håper publikum over hele Norge lar seg inspirere.