Folk må sykle så mye de orker, men slutt å kreve særbehandling

DEBATT: Ingen er sinte fordi Anne Kristoff eller andre syklister, sykler. Vi reagerer fordi hennes personlige valg brukes som moralsk alibi for en politikk som aktivt fjerner valgfriheten for alle andre.

Det er betegnende når representanter for sykkelbevegelsen driver voksenopplæring» ved å stemple vanlige folks hverdagslogistikk som «fordummende». Foto: Halfpoint / Shutterstock

Det er fascinerende at lege Anne Kristoff finner det «uforståelig» at noen reagerer på den politiske prioriteringen av sykkelveier. Hun reduserer kritikken til at bilister er «opphisset» fordi noen velger sykkel. Det er prisverdig at Anne Kristoff velger å sykle under slike forhold hun selv beskriver, men det er en dristig form for arroganse å mene at alle andre skal ofre sin bevegelsesfrihet for å tilrettelegge for denne livsstilen.

At en lege, som i sitt yrke bør ha innsikt i folks ulike livssituasjoner, har så store utfordringer med å forstå andres behov – enten det er tidsklemma i småbarnsfamilier, eldre med dårlig mobilitet eller folk med økonomisk slit – er for oss andre helt uforståelig.

Dette er heller ingen menneskerett

Kristoff påpeker at bilkjøring ikke er en menneskerett. Det har hun helt rett i. Men det er heller ingen menneskerett å få spesialbygget milliard-infrastruktur for sitt eget foretrukne fremkomstmiddel til og fra jobb. Sykkelstamveien fremstår i praksis som en lukket motorvei for et privilegert mindretall; her bryter fotgjengere loven bare ved å sette sin fot på asfalten, mens rulleskiløpere og andre på hjul risikerer utskjelling fra «Tour de Jæren»-aspiranter hvis de ikke holder konkurransefart.

Det er også en spesiell form for selvsentrert retorikk å antyde at samfunnet stopper opp hvis akkurat hennes sykkelvei ikke er trygg nok. Et sykehus er en logistikkmaskin totalt avhengig av biler. De kirurgiske instrumentene Kristoff trenger for å operere, medisiner og utstyr kommer ikke med lastesykkel over Forus – de kommer med varebiler som nå står og stanger i de samme køene politikerne har skapt.

Hjemlevering koster penger

Hvis livsviktige tjenester blir forsinket fordi logistikken på sykehuset står fast i «sykkel-prioritert» trafikk, har vi et langt større problem enn Kristoffs manglende dusjmuligheter. For øvrig er det betegnende når representanter for sykkelbevegelsen føler et kall til å drive «voksenopplæring» ved å stemple vanlige folks hverdagslogistikk som «fordummende».

Når det hevdes at man «bare» kan bestille hjemlevering fra Ikea, overser man at dette ikke er en gave fra kommunen, men en tjeneste som koster penger. Å fjerne parkeringsplasser er derfor i praksis en tvungen tilleggsavgift for familier og minstepensjonister som ikke har helse eller økonomi til å basere hverdagen på en sykkel i vestlandsk ruskevær. Hvis myndighetene virkelig mener alvor, må de slutte å bruke pisk.

Peis på!

Gjør kollektivtrafikken gratis og bygg ut systemer som faktisk utkonkurrerer bilen på tid. Men så lenge strategien er å plage bilister med moralske pekefingre, fremstår visjonene som virkelighetsfjerne powerpoint-presentasjoner. For min del må folk gjerne peise på og sykle så mye de vil – enten de er kirurger eller ei – men slutt å kreve at resten av byen skal ofre sin fremkommelighet for at dere skal få deres foretrukne reisevei. Det kreves mer enn en dose selvgodhet for å få hverdagen til å gå opp i Rogaland.