Folk er ikke «kjøtthuer» eller «kålhuer». I et fritt og åpent samfunn skal folk få velge hva de vil spise.

I fjor serverte fem av 22 matboder på Øyafestivalen kjøtt. I år er hele mattilbudet kjøttfritt. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Folk er ikke «kjøtthuer» eller «kålhuer». I et fritt og åpent samfunn skal folk få velge hva de vil spise.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Øyafestivalen er i sin fulle rett til å bestemme hvilken mat de vil servere. Kommentator Joacim Lund er i sin fulle rett til å støtte beslutningen om å boikotte kjøtt på festivalen.

Jeg vil benytte min rett til å påpeke dobbeltmoralen i det hele.

Når Lund bruker begrepet «kjøtthuer» om folk som støtter opp om kjøtt som mat, er det like fordomsfullt som å kalle vegetarianere for «kålhuer». I et fritt og åpent samfunn skal folk få velge hva de vil spise.

Spørsmålet er om Øyafestivalens beslutning styrker bærekraften, eller om det er et symbolsk vedtak. Norge er et land med mye areal som er egnet til å dyrke gress, og vi har mye beite. Da må vi ha kjøttproduksjon.

I diskusjonen om bærekraft er kjøttproduksjon i all hovedsak en del av et biologisk kretsløp, i motsetning til gass, olje og kull.

60 prosent av maten vi spiser i Norge, er importert. Regjeringens mål er å øke andelen norsk mat. Da er ikke «forbud» mot deler av norsk matproduksjon løsningen. Jeg ville jublet om Øyafestivalen hadde valgt å selge kun norsk mat.

I en mer urolig verden må matberedskapen styrkes. Vi må øke produksjon og forbruk av frukt og grønt og opprettholde den høye norskandelen av kjøtt, melk og egg.

Lund tar til orde for å spise «bedre» kjøtt. Å begrense forbruket til de mest eksklusive delene av dyret som biffer og fileter er ikke bærekraftig. Vi må bruke hele dyret til mat. Det betyr at både karbonader og pølser er nødvendig.

Jeg har ikke vært på Øyafestivalen. Det er ikke på grunn av menyen.

Men jeg var på Trøndersk matfestival, der stolte bønder viste frem og solgte sine produkter. Ingen av dem jeg møtte, var opptatt av å sette grønt opp mot kjøtt. Fokuset var mat, produksjonsmetoder, historie og kvalitet. Det er fremtidsmat.

Folk er ikke «kjøtthuer» eller «kålhuer». De er mennesker som tar egne valg. Fremover er den viktigste oppgaven å få flere til å velge norske produkter. Det er bra for miljøet, dyrevelferd, verdiskaping og smaksløkene.