Født sammen. Drept sammen.

3 days ago 17

«Kan vi ikke dra til havet?»

Fireåringene Sana og Seba pleide hele tiden å stille de voksne i familien det samme spørsmålet.

Gaza er kjent for sin slående kyst, og tvillingene lengtet etter å leke på stranden.

Moren svarte alltid:

«Dere må vente til krigen er over»

Havet var bare noen nabolag vestover, et par kilometer gjennom sentrum av Gaza by.

Men i et forsøkt på å beskytte døtrene fra den israelske bombingen og bakkekrigen rundt dem, holdt foreldrene dem inne.

Våpenhvilen mellom Israel og Hamas i januar hadde gitt familien håp, forteller familien selv i et intervju med VG.

Men så, 18. mars, gjenopptok Israel bombingen for fullt. Tusenvis av mennesker, inkludert hundrevis av barn, er drept siden.

Krig eller ikke krig, barn vil alltid leke. Som fireåringer verden over, kjedet Sana og Seba seg lett inne.

Alt av barnehager og skoler er enten stengt eller ødelagt.

De sov sammen, de våknet sammen, de kledde seg ofte i like klær.

De hadde hverandre, og gjorde alt sammen.

De elsket å leke med bestefaren, og konkurrerte alltid om hans oppmerksomhet.

Siden de israelske angrepene startet etter Hamas-angrepet på Israel 7. oktober for halvannet år siden, hadde familien flyktet mellom fem ulike tilholdssteder.

Deres opprinnelige hjem var borte.

Og i Gaza by, med tusenvis av boligbygg i ruiner, var det vanskelig å finne plass i et bygg som fortsatt sto urørt.

Men for en tid tilbake hadde storfamilien funnet en bygning i Gaza by som hadde plass, og som fortsatt sto oppreist, i Tuffah-nabolaget.

Fredag kveld, 22. april, sto Sana nede ved inngangsdøren til boligbygget.

Hun visste at onkelen Mohammed Abu Saif, var ute for å skaffe noen varer.

Da han kom hjem, sa hun:

«Jeg ventet på deg her, for jeg har så lyst på juice».

Det ble natt.

For å beskrive det som så skal ha skjedd, har VG gjort omfattende intervjuer med jentenes onkel, Mohammed Abu Saif, som bodde sammen med dem i bygget.

Han var selv i huset den natten, og forteller:

Tvillingene og foreldrene deres sov i en stue, siden andre i slekten allerede sov i andre rom.

Klokken 0200 smalt det plutselig flere ganger. Eksplosjonene var øredøvende og husets vegger raste rundt dem.

Det var så mye støv og alt var bekmørkt. Det var ikke mulig å se noen ting.

Han forsøkte å gå ut av rommet, for å finne ut hva som hadde skjedd.

– Jeg var i live, og følte jeg måtte hjelpe alle jeg kunne, selv om jeg nesten ikke fikk puste.

Mohammed Abu Saif

Onkel til tvillingene

I kaoset innså han at han tråkket på hodet til tvillingenes mor.

Han forsto at hun fortsatt var i live, og skrek ut: «Ta vare på døtrene mine!»

Mohammed fant broren Abdallah, tvillingenes far, skadet på gulvet. Han hadde en stor betongkloss over bena, og satt fast.

Da hørte de Sana og Seba skrike.

«La meg ligge her, og gå og hjelp barna» sa Abdallah.

Onkelen gikk videre gjennom mørket, han kunne høre ropene til jentene, og kavet rundt med armene for å finne dem, men fant dem ikke.

Stemmene til tvillingene ble svakere og svakere.

– Så stoppet ropene helt.

Etter at naboer kom til, og fikk lyst opp rommene med mobiler, fant onkelen Sana og Seba i rommet.

Klippet over viser rommet jentene ble funnet, etter angrepet.

Sana hadde en alvorlig hodeskade, Seba klarte knapt å puste.

Sammen med en fetter bar han de to jentene ut på gaten. De ringte etter ambulansen, men fikk beskjed om at huset deres lå i «en rød sone» og at det var altfor farlig å hente dem der.

De fikk beskjed om å gå til nærmeste hentepunkt, to kilometer inn i byen.

Mens de bar de hardt skadede jentene, kom flere overlevende fra angrep i nabolaget ut til hovedveien. Også de bar på andre skadede og drepte.

– Da vi nådde ambulansen, var begge jentene døde.

Det israelske forsvaret (IDF) sier til VG at de angrep et tidligere skolebygg i Tuffah-nabolaget, der mange fordrevne befant seg, den natten, fordi de hevder både Hamas og Islamsk jihad bruke området som et kontroll- og kommandosenter. De har ikke lagt frem noe bevis for påstanden.

IDF gjentar også daglig, og til VG i denne sammenhengen, at de kun angriper militante, og skylder på Hamas for å operere der sivile også befinner seg.

Familien til Sana og Seba nekter for at det var noen militante i bygget de levde i.

I dagene som fulgte angrepet, intervjuet flere medier overlevende familiemedlemmer. Reuters siterer en slektning, som sier:

– Det var ingen militante eller væpnede personer i bygget. Bare sovende barn. Hvorfor ble de drept?

En tante, stiller det sammen spørsmålet til Associated Press.

– Vi er sivile, hva gjorde vi for å fortjene dette?

Onkelen sier til VG:

– Det var ingen militante i bygget. Israel har så mye høyteknologiske droner i luften over Gaza, så hvis Israel har bevis, slik de hevder, bør de vise det til verden.

Minst 25 mennesker ble drept i angrepene mot nabolaget den natten. Moren og faren til Sana og Seba ble skadet.

Broren og søsteren overlevde:

Hva venter de overlevende søsknende i dagene og ukene som kommer?

Krigen i Gaza og situasjonen for de sivile beskrives nå av flere som «verre enn før våpenhvilen».

Israel innførte 2. mars full blokade av nødhjelp og andre forsyninger til Gaza, og FNs matlagre er nå tomme.

FNs nødhjelpssjef Tom Fletcher bruker disse ordene om blokaden:

«En grusom kollektiv avstraffelse».

7. oktober i 2023 ble 1200 mennesker drept i det Hamas-ledede angrepet på sørlige Israel. Av de 251 gislene som ble tatt, antas 59 å fortsatt være i Gaza. 24 antas å være i live.

Siden 7. oktober er over 51.000 palestinere drept i israelske angrep.

Beredskapslederen i Verdens helseorganisasjon, Mike Ryan, sier:

– Vi må spørre oss selv: Hvor mye blod er nok for å tilfredsstille, uansett hva som er det politiske målet?

Dagen etter angrepet, ble tvillingsøstrene pakket inn i hvite laken på Shifa-sykehuset i Gaza by.

Onkelen Mohammed var med å bære dem til graven.

Den dagen tenkte onkelen mye på Sana og Sebas sterke ønske.

Til tross for krigen hadde onkelen nemlig en fungerende bil.

Fordi de var så lei av å være inne, maste jentene hele tiden på å få være med på en tur i bilen.

Han gjentok til det kjedsommelige: «Vent til krigen er over».

Til VG sier onkelen:

– Den eneste reisen ut av bygget som jentene faktisk fikk, var reisen til gravplassen.

Tips meg

Utenriksjournalist

Jeg skriver i all hovedsak om konflikter og menneskerettigheter, med spesielt fokus på Midtøsten. Jeg har bakgrunn som Midtøsten-korrespondent, med base i Beirut, Libanon. Jeg er utdannet statsviter fra Universitet i Oslo, med mastergrad i Peace and Conflict Studies. Krig kan være et dypt splittende tema, og jeg vil gjerne høre lesernes synpunkter. Derfor setter jeg pris på tilbakemeldinger, også om det skulle være kritikk. Har du tips til saker du mener jeg bør se nærmere på? Skriv til meg eller ring. Telefon: 47628737 Jeg er også lett å nå på Instagram: amundbakkefoss

Read Entire Article