Flere kan delta, men færre tør.

TikTok og Instagram er mer eller mindre likestilt med kronikker nå, om ikke satt høyere.

Politikken har flyttet seg fra talerstolen til TikTok. Det handler ikke bare om stemmer, men også om likes, delinger og virale øyeblikk. Det handler ikke lenger om hva du mener, men hvordan du fremstår.

Det er kanskje ikke så rart. For på sosiale medier når man mange- raskt og effektivt, og man kan til og med betale for at dem som ikke vanligvis bryr seg om politikk, får politikk servert som annonser i feeden sin.

Samtidig som politikken blir mer personfokusert, har de tradisjonelle arenaene for offentlig debatt blitt færre og smalere. Avisenes debattsider har betydelig færre ressurser. TV-debattene i eksempelvis Dagsnytt 18 er korte, konfliktorienterte og handler mer om å være uenig enn å diskutere hvorfor man er det.

Resultatet er at mange grupper og enkeltstemmer ikke finner rom i de etablerte kanalene. De tyr til podkaster hvor det kan snakkes helt fritt. Wolfgang Wee er på mange måter et prakteksemplar på en suksessfull podkast. Det er ikke rart, for i podkast og på sosiale medier kan man snakke fritt, uten å bli avbrutt og uten å måtte tilpasse seg en redaksjonell mal.

Disse nye arenaene har uten tvil demokratisert offentligheten. Det er lettere enn noen gang å publisere egne tanker, bygge sitt eget publikum og skape engasjement. Men denne friheten kommer også med en pris, nemlig at det blir vanskelig å skille mellom fakta og halvsannheter.

For eksempel når Wolfgang Wee i en podkast kan slenge ut at han «aldri ville brukt cellegift» uten at dette blir møtt med særlig motstand.

Et annet problem er at de nye debattarenaene ofte mangler motstemmer. Algoritmene gir oss mer av det vi allerede liker, og podkaster inviterer ofte gjester som deler vertens verdensbilde. Dermed forsvinner den friksjonen som er nødvendig for at meninger skal utvikles, endres og utfordres. I slike ekkokammere blir det lett å tro at man har rett, og desto vanskeligere å forstå hvorfor noen mener noe annet.

Algoritmene forsterker det mest ekstreme. På sosiale medier belønnes det som vekker sterke følelser; sinne, sorg og lykke. Det nyanserte, ettertenksomme og faglige har en tendens til å drukne. Dermed formes også ytringene etter plattformens logikk; kort, spissformulert og kanskje litt polariserende. Ikke nødvendigvis fordi det er slik folk tenker, men det er slik man må uttrykke seg for å bli hørt.

Podkastformatet gir riktignok rom for refleksjon, men også her er det en tendens at det mest kontroversielle får mest oppmerksomhet. Og når podkaster blir en av få reelle arenaer for lange samtaler, får enkeltpersoner uforholdsmessig stor makt over hvilke stemmer som slipper til – og hvilke som ikke gjør det.

Vi har alle et ansvar for hvem vi heier frem.

Vi klikker, deler og liker det som underholder oss. Vi er med på å belønne det enkle, det emosjonelle og det spektakulære. På den måten formes en offentlighet der det er lettere å bli likt enn å bli forstått. Når en politiker får mer oppmerksomhet for å delta i realityprogram enn for å fremme en ny lov, sender det et tydelig signal om hva som lønner seg.

Redaksjonelle medier har et særlig ansvar i denne utviklingen. Som portvoktere for offentligheten har de makt til å løfte frem stemmer, sette dagsorden og forme debattklimaet. Når det konfliktfylte, personlige og klikkvennlige prioriteres, forsterker man underholdningslogikken som allerede er dominerende i sosiale medier.

I en tid der stadig flere søker til egne plattformer, får redaktørstyrte medier et særlig ansvar for å være inkluderende. Det betyr å gi rom for uenighet, nyanser og for stemmer som utfordrer det etablerte. For hvis de redaksjonelle mediene ikke tar dette ansvaret, overlates offentligheten til algoritmene – og da er det ikke lenger demokratiet som styrer samtalen.

Resultatet blir en offentlighet som er både mer åpen og mer utrygg. Flere kan delta, men færre tør. Flere kan ytre seg, men det er færre som blir lyttet til.

Og midt i dette står ytringsfriheten, formelt intakt men reelt under press.