«Flere foreldre opplever det som problematisk at deres barn skal gå på en skole som tar stilling i en polariserende samfunnsdebatt»

Å fremme inkludering er viktig – men skolens fellesskap må ikke brukes som plattform for symbolske markeringer som splitte

Asger Friis, FAU-leder ved Lyngdal ungdomsskole, uttrykker frustrasjon over at skolens søknad om å heise regnbueflagget 14. juni ble avslått av ordføreren. Engasjementet for trygghet og respekt for alle elever er både forståelig og viktig. Likevel må det være rom for en nødvendig og prinsipiell diskusjon om skolens rolle, flaggsymbolikk og grensene for ideologisk markering i fellesskolen.

Regnbueflagget er ikke et nøytralt symbol. Det representerer en bevegelse med sterke politiske føringer og tilknytning til aktører som FRI, som har formulert syn på kjønn, seksualitet og normer som mange foreldre og elever ikke deler. Når dette flagget heises fra skolens offisielle flaggstang, gir det inntrykk av institusjonell støtte til en bestemt ideologi – ikke bare til verdier som «kjærlighet og inkludering», men til hele det tankegodset flagget i dag forbindes med.

Skolen er forpliktet til å ivareta livssynsnøytralitet, jf. opplæringsloven § 1-1, og skal ikke bruke sin posisjon til å promotere verdier som ikke har bred forankring i hele befolkningen. Å vise respekt for elever som opplever utenforskap, er viktig – men det kan gjøres gjennom trygge voksne, inkluderende språk og god undervisning, ikke nødvendigvis gjennom symbolske handlinger som oppleves ekskluderende av andre.

Flere foreldre opplever det som problematisk at deres barn skal gå på en skole som tar stilling i en polariserende samfunnsdebatt. Når verken det norske flagget på nasjonaldagen eller flagg for andre minoritetsgrupper vies samme synlige støtte, blir det desto viktigere å spørre: Hvem er egentlig inkludert når bare én bevegelse får skoleflaggstangen til rådighet?

Å være rause betyr også å gi rom for uenighet – ikke å forvente ideologisk enighet. Å være inkluderende betyr ikke å tvinge fellesskapet til å støtte symbolske markeringer som mange foreldre og barn opplever som politiske. Det er i selve det mangfoldige fellesskapet at toleransen settes på prøve – ikke når alle mener det samme.

Det er verdt å spørre: Er det virkelig nødvendig å bruke skolens offisielle symboler for å vise støtte til trygghet og respekt – eller finnes det andre, bedre og mer samlende måter å gjøre det på?

Birgit Lie Haugen, forelder