Fleksitid og hjemmekontor er blitt det nye klasseskillet

Det voksende klasseskillet i arbeidslivet er en av hovedårsakene til at det er så urettferdig å kutte i sykelønnsordningen, mener Mímir Kristjánsson. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Norge styrer mot et stadig mer todelt arbeidsliv, der fleksitid og hjemmekontor blir et nytt klasseskille.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun er på sporet av et nytt og dypt urettferdig klasseskille når han i Aftenposten spør seg hvorfor T-banevognene i Oslo sentrum fremdeles er halvfulle 2. januar.

«Det norske arbeidsåret starter 6. januar», skriver Hegtun og gir en rapport fra et arbeidsliv med fleksitid, avspasering, sekstimersuke og bevegelig ferie, for ikke å snakke om inneklemte dager og hjemmekontor. Slik er det for mange av oss.

Kan bli hjemme uten å bruke fridag

Stortinget, der jeg er valgt inn, har for eksempel ikke første møtedag etter jul før tirsdag 7. januar. Det betyr ikke at vi folkevalgte ikke har sendt e-post eller tatt telefoner i dagene etter nyttår, men det betyr at da min datters skole hadde planleggingsdag 2. januar, kunne jeg være hjemme med henne uten å bruke opp en fridag.

På samme måte kan stadig flere som blir litt snufsete i vinterhalvåret, velge å bruke hjemmekontor fremfor å bruke egenmeldingsdager.

Men slik er det jo ikke for alle. Slik Hegtun også peker på, er det i beste fall bare halve arbeidslivet som er «moderne» eller «fleksibelt». De halvfulle T-banevognene i Oslo sentrum blir jo fremdeles kjørt av noen. Og når mange i dagene etter nyttår googler om butikkene virkelig er åpne 2. januar, er svaret ja.

Det betyr at landets butikkansatte blir pent nødt til å møte på jobb. Samme dag som jeg hadde hjemmekontor med min datter, måtte mamma på dialysebehandling. De som behandler henne på sykehuset, kan ikke velge å bli hjemme med barna selv om planleggingsdager rammer dem like mye som meg.

Et voksende klasseskille

Vi er i ferd med å få et voksende klasseskille i det norske arbeidslivet. På den ene siden står de som får stadig mer fleksible jobber, og som i praksis også kan velge å jobbe stadig mindre. Disse danner de endeløse køene av biler ut av Oslo i retning fjellet hver torsdag ettermiddag.

For denne gruppen er det nesten uhørt å jobbe i romjulen, og man tar for gitt å ha fri hele påsken. Å melde seg syk med forkjølelse og influensa er knapt nødvendig, fordi man kan velge hjemmekontor når det passer, eller til og med gjemme seg på kontoret på jobben om det passer bedre.

Det er sjelden eller aldri noe problem å møte på tilstelninger i skole eller barnehage, eller å bli hjemme med barna når de er syke.

På den andre siden står det store flertallet som fremdeles jobber i det gamle arbeidslivet. Der er det fortsatt oppmøteplikt på minuttet og null fleksitid. Har man sykt barn, må man ta seg fri eller skaffe barnevakt. I romjulen og påsken må man ta ut feriedager.

Å reise ut av byen torsdag ettermiddag kan man stort sett se langt etter. I mange yrker er det til og med påkrevd å jobbe både helger, kvelder og netter.

Stikker av med alle fordelene

Det påfallende er at den siste gruppen har lavest lønn. T-baneførere, butikkansatte og helsearbeidere har ikke bare mindre fleksible jobber, de får også mindre betalt for jobbene de gjør. Slik får vi en dobbel urettferdighet, der vi som har høytlønnede, fleksible jobber, stikker av med alle fordelene.

Det voksende klasseskillet i arbeidslivet er en av hovedårsakene til at det er så urettferdig å kutte i sykelønnsordningen. For dem som velger å bli på fjellet de inneklemte dagene mellom nyttår og 6. januar, vil det neppe ha så mye å si. De trenger ikke å melde seg syke så ofte, og uansett har de god nok lønn til å tåle et lite kutt.

For dem som kjører de halvfulle T-banevognene gjennom Oslo sentrum i romjulen og nyttårshelgen, stiller det seg ganske annerledes.