Fint skal det være

Jeg har innsett at jeg ikke lenger har så god oversikt og kontroll over nabolaget.

Det bruser og bobler under overflaten.

Innenfor millionboligenes mange vegger, er det lavmælte protester og påvirkningskampanjer.

• Noen klager på trendy fortausrestauranter. Disse spredte seg under pandemien og tok parkeringsplasser.
• Andre syns det blir for galt at det brukes betonggriser av plast for å utvide fortau framfor mer vakker, støpt utsmykning.
• Og så er det dem som syns det at blir for nærgående med turister som spiser og griser bagels i gatene.

Det er puls og engasjement, om ikke annet.

Ikke alt går på skinner

En gjenganger blant historiene fra Georgetown, er den om hvorfor det ikke er et metrostopp i bydelen. Det er minst 20 minutters gange fra nærmeste stasjon.

Det sies at innbyggerne sa nei på 1960-tallet fordi T-bane brakte med seg uønskede elementer.

Den velstående bydelen i den amerikanske hovedstaden risikerte å bli for tilgjengelig.

Litt mer undersøkelse viser et større bilde.

Planleggerne så aldri for seg at vognene skulle frakte folk til og fra fasjonable butikker, kattekafeer, sjarmerende restauranter og natteliv.

Hensikten var at arbeidere skulle fraktes mellom hjem og kontorer.

Den gang skåret ikke Georgetown høyt på noen av delene, så det ble skrinlagt.

De rikes klagesang

I det jeg skrudde ned kamera og stativ etter en rapport i Kveldsnytt om den uforutsigbare valgkampen, kom ei eldre dame bort til meg og ville snakke om rottene.

Hun hadde lagt merke til at jeg hadde slips og dressjakke i 36 varmegrader. Hun så også at stilen ikke ble fulgt opp med lange bukser og polerte sko.

– Eiendomsmekler? prøvde hun seg forsiktig.

– Det holder ikke lenger bare å legge ut gift. Rotteproblemet måtte med i videoprospektet, sa hun oppgitt før jeg rakk å si hva jobben min var.

Mary, tror jeg hun het, skulle samle inn underskrifter. Kvartalet skulle klage til et slags bydelsutvalg.

Det er ikke bare turister som kommer til dette postkortkjente området. Det er høysesong også for firbente skadedyr.

Til det kjedsommelige, klarer rottene å bite hull i avfallsposene til de mange restaurantene.

Og Mary var lei, fordi rottene hadde begynt å snuse rundt og kravle innover i det historiske Georgetown, der vi bor.

Nå skulle hun kartlegge og, som andre amerikanere, hvisker hun ikke når hun snakker.

Herring Hill, kalles det lokalt, her vi stod. Det fins ikke en beinrest av en sild nå, men for over 160 år siden, var elva, som splitter Georgetown fra Washington, full av fisk.

Dette var trolig borgerkrigens best beskyttede by, skvist mellom nord- og sørstatene.

Her var et kort vei til tobakksdyrkernes slaveboliger, eller tjenesteboliger som det vel kalles. Men også svarte eide og styrte næringslivet i disse kvartalene.

Før den diskriminerende boligpolitikken på 1930 og 40-tallet, gentrifiseringen og forvandlingen fra arbeiderklassestrøk til en «by i byen», var minst 30 prosent av innbyggerne i Georgetown svarte.

– Bare trøkk ned lokket. Det kan jo ikke være så vanskelig?

Det er ikke så ofte andre blander seg inn i samtaler. Vi snudde oss mot stemmen, som kom fra hekken.

Vaktmesteren var som tatt ut fra Ghostbusters, med sekk på ryggen og en lang støvsugerliknende sak i hånda.

Han var tydelig oppgitt over hjelpeløsheten i nabolaget. I dag var oppgaven hans å blåse bort løv fra bed og brostein.

Og tydeligvis kommentere samtaler har overhørte.

– Dere mater dem. Rotter kommer bare dit det fins mat, sa han litt grinete, før apparatet ble skrudd på igjen.

Mary, som bodde rett ved det smørfargede huset til kjendiskokken Julia Child, USAs svar på Ingrid Espelid Hovig, måpte over antydningen.

Det var jo ikke beboerne, men den nye kebabsjappa, eller den indiske restauranten, som lokket til seg rottene. Det visste hun, fordi hun hadde reket rundt i gatene her i over 50 år.

Jeg har ikke vært plaget, så trolig er det et veldig lokalt problem.

To ganger i uka tømmes søpla, og som de fleste andre, setter jeg ut dunken kvelden før, med duftposer. Det jo Amerika. Stanken skal ikke overta i varmen.

Selv om Mary, tror jeg fortsatt hun het, ikke fikk en underskrift, så oppklarte hun et par andre saker for meg. For eksempel fikk jeg svar på hvorfor så mange stopper opp utenfor rekkehuset mitt og hvorfor naboene er som ildere fem kvartaler unna.

Et offer for egen suksess

Først det siste. Et rosa hus har blitt en plage, men også en hit på sosiale medier.

De selger smultringformede brød. Køen av mennesker som vil kjøpe en bagel slanger seg rundt gatehjørnet.

Der det tidligere var en blomsterbutikk, er det nå tjukke lag med laks, kalkun, pastrami med rause porsjoner majones, avokado og/eller smeltet ost. Sikkert salat også.

Maten inntas og søles på trappene i det fine nabolaget.

Selv president Joe Biden har vært innom. Stabssjefen hans var tidligere partner og investor i delikatesse-utsalget.

Naboene bruker rotteargumentet for å få stengt dørene. De spisse snutene er ennå ikke oppdaget, men bedre føre var enn etter snar og så videre.

En bydelsrett skal ta stilling i høst på naboklagen. Rent juridisk kjøres sak på Georgetowns sonekart, om det kan ligge en silk næring blant boenhetene.

Instavennlige Georgetown

Georgetown er et varmt sted for deling av statusmeldinger og bilder. Det er et godt dokumentert nabolag på sosiale medier.

Det er organiserte gåturer. Mobilene er høyt hevet.

Jeg har nylig skjønt at jeg bor rett ved eiendommen der tidligere førstedame Jackie Kennedy holdt til etter drapet på JFK.

Hun flyttet fra residensen med seks soverom, i dag taksert til rundt 90 millioner kroner, til New York. Angivelig ble det plagsomt med alle turistene.

Mitt sted er som en syltynn strek sammenliknet med nabohusene. Men også rett over gata blir mønsteret i en fin strekkode brutt opp.

Huset der ses på som en sjelden kunstform. Derfor står grupper, flere ganger i uka, utenfor og tar bilder. Alle har ryggen mot meg.

Washington, D.C. er på topp ti lista over byer som har flest nye, små leiligheter i USA, leste jeg nylig. Gjennomsnittet er 67 kvadratmeter på nye boenheter.

Hevnens hus

Nabohuset ble satt opp for å irritere, sies det.

Det kalles spite house. Et ergrelseshus, ifølge ordboka.

Slike hus er ment å skulle bevisst hindre en utsikt eller blokkere tilgang, sørge for at det ikke blir en lett bris, eller naturlig lys, gjennom et smug til en hage eller et vindu. Det er mer strategisk og juridisk enklere enn å sette opp et gjerde, visstnok.

Siden noen bor i huset, står turistene på min side av gata og fyller kameraruller. Det er ikke en krevende oppgave for det smale byggverket er på litt over tre meter, og med sine tre etasjer, er det klemt mellom to større eiendommer.

Nå er opphavet noe uklart. Det har nemlig et forsikringssymbol støpt på veggen. Enten slik at brannvesenet skulle vite at det var verdt å slukke, om noe skulle skje, eller fordi det var ekte kjærlig.

Noen mener det var ei sjalu kone som kjøpte opp de få kvadratmeterne før hun flyttet ut, og tettet igjen eiendommen. Andre forteller om en enke som ville bygge et anneks til besøkende.

Jeg har sett ut på det slanke huset hver dag fra hjemmekontoret mitt. Egentlig ikke tenkt at det er et arkitektonisk rift i øyet, slik turistguiden, eller Mary med rottene, forteller.

Nå er ofte nyhetsbildet her så overveldende at det ikke er overskudd til å undre seg over ukjente naboers ve og vel.

Men det er kanskje på tide å ta turen over gata for å hilse på. Mulig jeg skal pakke ned en bagel i kurven, litt på trass og litt av nysgjerrighet, for å se hvordan de reagerer på nabolagets store snakkis?