Filmingen på Jernbanetorget var ikke et moralsk forfall, men et systemproblem

Det var folksomt på Jernbanetorget da T-banestasjonen ble stengt på grunn av en påkjørsel. Nødetatene opplevde at flere personer filmet da den skadede ble båret ut. Foto: Jan Gunnar Furuly

Dette er ikke et moralsk forfall, men et systemproblem. Hendelsen på Jernbanetorget viser at både folk og medier bør endre seg.

Da en person ble påkjørt av T-banen på Jernbanetorget 24. november, samlet det seg raskt en stor gruppe mennesker. Mange tok frem mobilen. En politimann måtte rope at folk måtte trekke unna, og innsatsleder i brannvesenet uttrykte skuffelse over skuelystne som sto med kameraet oppe mens en person kjempet for livet.

Reaksjonene er forståelige. Det er ikke akseptabelt å stå og filme et menneske i en livskrise. Likevel er det viktig å se dette som mer enn et spørsmål om enkeltpersoners moral. Hendelsen viser hvordan samfunnet over tid har endret måten vi oppfører oss på når noe dramatisk skjer. Kulturendringen drives både av sosiale medier og av redaktørstyrte medier.

Trangen til å dokumentere alt er ikke et generasjonsproblem, men en samfunnstrend. I sosiale medier har vi lært at virkeligheten ikke «har skjedd» før den er delt. Plattformene belønner dramatikk, sterke følelser og visuelle øyeblikk.

Forskning viser at mennesker søker sosial validering før refleksjon når noe uventet skjer. Det å dokumentere og samtidig få oppmerksomhet er en sterk driver.

Samtidig har norske medier i årevis etterspurt nettopp dette materialet fra publikum. Når folk gjentatte ganger blir fortalt at de bidrar ved å sende inn bilder og video, skapes en forventning om at kameraet skal opp også når man burde trekke seg unna. Konsekvensen er en kultur der dokumentasjon trumfer anstendighet og der jakten på å være først preger både publikum og pressen.

For mediene handler det om å være først ute med nyhetene. Tempo virker til tider å veie tyngre enn etterrettelighet, og det visuelle får ofte mer plass enn kontekst. I et slikt klima risikerer man at videoer deles før man kjenner hele bildet av hva som faktisk har skjedd. For folk handler det om å være først ute i feeden. Vi er så vant til å tolke virkeligheten gjennom en skjerm at mange knapt registrerer hva de står midt i før de har funnet riktig kameravinkel. Slik blir mennesker i krise til innhold.

Dette er ikke et moralsk forfall, men et systemproblem. Sosiale medier belønner det sjokkerende. Mediene belønner innsendt innhold. Publikum får sosial gevinst ved å være tidlig ute. Redaksjonene får trafikk av å publisere raskt. Når incentivene peker i samme retning, er det ikke rart at alle filmer alt.

Ingen er tjent med en offentlighet der mennesker i krise blir råmateriale, eller et medielandskap der fart og «øyenvitnevideoer» skyver anstendigheten til side.

Ønsker vi endring, må vi alle gjøre justeringer. Folk må sette nærvær og medmenneskelighet før deling og dokumentasjon. Mediene må erkjenne at de har bidratt til dagens situasjon og være mer kritiske til å etterspørre og publisere innsendte videoer fra akutte hendelser.

Hendelsen på Jernbanetorget var et vondt øyeblikk for alle involverte. Men den bør også være et speil – et speil som viser hvordan teknologi, mediekonkurranse og vår egen trang til å filme alt påvirker hvordan vi oppfører oss når andre trenger oss mest.