Fikk i oppdrag å løpe 60 kilometer for noen andre

«Alle» har starta å løpe, meg inkludert, men blant de som løper, finnes det selvfølgelig noen som skal jukse til seg kilometerne.

Det hele startet for ett år siden på Strava.

Ulike Finn-annonser og grupper på Facebook dukket opp, og vi ble kjent med begrepet Strava-jockey.

Det er et fenomen hvor folk tar betalt for å løpe og logge aktiviteter for andre.

Men hvorfor?

Det finnes en enkel forklaring for det: status.

Er du en person som har det travelt og ikke rekker å få trent så mye som du skulle ønske i løpet av en uke?

Da tar du kontakt med en Strava-jockey og betaler hen for å ta pulsklokken din og løpe for deg.

Slik vil man gjerne framstå sterk og veltrent, og det skal helst lukte suksess.

Så mens andre svetter der ute i skogen eller gatelangs i duskregnet, så kan du kose deg på kontoret og vise kollegaene dine hvor flink du er, som presterer både på og utenfor jobben.

– For de som betaler for dette, handler alt om å ta seg best mulig ut på sosiale medier, mens selve treningen og helseaspektet i beste fall kommer i annen rekke, i verste fall overses det totalt, sier idrettssosiolog Mads Skauge ved Nord universitet i Bodø.

Og ja, jeg vet akkurat hva du tenker nå, og jeg er helt enig, det høres ut som et helt spinnvilt opplegg.

Derfor har jeg selv tenkt å bli Strava-jockey i en uke. Jeg skal løpe gratis for noen, i et forsøk på å forstå.

Hvem er jeg? En helt vanlig fyr.

Jeg har ikke løpt jevnlig siden videregående, men noe grunnkondisjon må jo sitte igjen.

Og det er akkurat det jeg lurer på: Hvordan vil en helt vanlig person klare seg som Strava-jockey?

Jeg er rett og slett en god testkanin.

Et travelt yrke

Det store spørsmålet er: Hvordan kommer man i kontakt med folk som ønsker seg en Strava-jockey? Det er jo ikke akkurat ærefullt å overlate klokka si og treningen sin til en vilt fremmed.

Facebook er det første stedet som falt meg inn.

Jeg fant en løpegruppe med litt over 80.000 medlemmer. Der må det finnes potensielle kunder.

Og ikke lenge etter å ha lagt ut et innlegg om at jeg leter etter noen frivillige til saken min, fikk jeg en melding i innboksen.

Hils på

Christoffer Greiner Fallet (25)

Han jobber som soussjef på restauranten Feinschmecker

I tillegg driver han et eget catering-selskap

Christoffer elsker å trene

Men på grunn av to travle jobber, får han ikke alltid nådd ukesmålene sine når det kommer til trening

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

Her kommer jeg inn i bildet, for jeg skal bli Strava-jockey for Christoffer i én uke.

Da jeg møtte Christoffer, hadde jeg mange spørsmål, og jeg må innrømme at jeg var en smule nervøs.

Hva slags krav hadde han til meg? Skulle jeg løpe korte, men intense turer eller lange og seige løp? Og hvor høy hastighet måtte jeg holde?

Christoffer bryr seg ikke så mye om hvor kjapt han løper, han er mest opptatt av volum – eller kilometer tilbakelagt, som jeg ville ha sagt.

– Jeg har et mål om å jogge 60 kilometer i uken, sier han smilende.

Shit.

– Hvis jeg skulle ha brydd meg om hvor kjapt jeg løper, så hadde jeg vært veldig fornøyd med å ligge på seks–syv minutter per kilometer, da.

Og slik ble det bestemt at jeg skal prøve å realisere målet til Christoffer.

60 kilometer med en fart på seks minutter per kilometer.

Da jeg hørte det, ble jeg faktisk usikker på om jeg kom til å greie det.

Christoffer har aldri hatt en Strava-jockey før, ettersom han ser liten vits i å kunne lyve om slikt på sosiale medier.

Han synes bare min lille etterlysning var litt morsom, og han hadde hørt om fenomenet.

Derfor blir det ekstra spennende å høre med Christoffer igjen etter jeg har løpt for han, om synet hans på Strava-jockeys har forandret seg.

For alt jeg vet blir han bitt av basillen.

Ta rev i seilene

Når det gjelder meg, derimot, er det ingenting annet enn skepsis som går gjennom hodet mitt.

Jeg har fått i oppdrag å løpe 60 kilometer på én uke.

Men siden jeg ikke har lyst å koste staten ekstra mye, så må jeg fullføre 60 kilometer på fem dager, så jeg slipper å jobbe overtid i helgen med dette.

Slik unngår jeg «Er det dette skattepenga mine går til»-mailene fra dere som leser.

Med andre ord må jeg gjøre det i arbeidstida, mandag til fredag. Mellom 8.00 og 16.00. Det betyr samtidig at jeg må løpe hver dag.

At oppdraget gjør meg litt nervøs, er vel kanskje ikke så rart. Mitt treningsgrunnlag er ikke all verden.

Det lengste antall kilometer per uke jeg har løpt i år er 15,95 kilometer.

Nå skal jeg løpe 60 kilometer på fem dager, det er en økning på 276 prosent.

Det jeg er mest redd for, er å bli syk av overtrening, pådra meg skader eller bli tvunget til å stoppe på grunn av min «litt» svake ankel.

Men så lenge jeg varmer opp nok og har en god plan for uken, så kan jo dette kanskje gå.

Og plutselig var jeg i gang

Pulsklokken til Christoffer har blitt henta, og jeg gjør meg klar for min første løpetur

Dag 1 - 15 kilometer

Jeg har aldri løpt 15 kilometer på én løpetur

Det jeg undrer mest på er: Hvor slitsomt vil seks minutter per kilometer være?

Løpeturen går overraskende bra, fram til de siste 5 kilometer

Jeg kjenner at beina blir stive, og jeg venter på at det hele snart skal ta slutt

På toppen av det hele kjenner jeg et ubehag i mitt høyre kne

Til min redning vibrerer pulsklokken, og det står «15 kilometer» på skjermen, dag én er over

Dag 2 - 10 kilometer

Jeg føler meg sliten, kald og trøtt

Løping føles tyngre ut enn det gjorde i går

Gårsdagens smerte i kneet er merkbar

Overraskende nok gir smerten seg jo lenger jeg løper

Men hvis jeg skal overleve løpeturen i morgen, så vet jeg allerede nå at det kneet må få litt is på seg

Til tross for en mer krevende løpetur, kommer jeg i mål med tre runder rundt Sognsvann, og plutselig var 10 km banka ut

Dag 3 - 15 kilometer

Den verste dagen hittil

Jeg bestemmer meg for å løpe rundt på Bygdøy, selv om jeg aldri har løpt der før

Det viste seg kjapt å være den dummeste ideen noensinne

Jeg surrer opp og ned alle ulike gater og stier

Beina føles tunge, alle ledd fra knærne og ned verker, og det føles som denne løpeturen aldri skal ta slutt

Rundt 11 kilometer stopper jeg fullstendig opp og kikker opp på himmelen

«Kanskje jeg bare skal droppe de siste 4 kilometerne i dag», tenker jeg

Jeg kjenner det skriker i hver eneste muskel i kroppen, men likevel setter jeg beina i gang, og fullfører det jeg har starta

Dag 4 - 5 kilometer

Dette er dagen jeg har sett mest fram til, for da visste jeg at det verste allerede var bak meg

Det er nydelig med en så kort løpetur, til tross for at det føles som at beina mine har blitt erstatta med to stive stokker

Dag 5 - 15 kilometer

Jeg fikk det ikke til

Neida, jeg kriga meg gjennom det siste løpet

Aldri mer – for begge

Fysisk har jeg det ikke bra, tvert imot, det føles som at beina mine har blitt kverna, fryst ned og prøvd å bli satt tilbake på plass igjen.

Allikevel gikk den siste løpeturen unna som bare det, og plutselig var de siste 15 kilometer banka ut.

Grunnen til det er nok at jeg selv innså at dette her faktisk er slutten på dette selvpålagte helvetet.

Den første dagen hata jeg livet mitt, mens den siste dagen fikk jeg tidenes energi-boost.

Det var en slags euforisk følelse som gikk gjennom hele kroppen min på den siste innspurten, og jeg tror jeg opplevde det som de kaller for «Runners high».

Men jeg har også fått svar på det jeg lurte på.

Ja, det er fullt mulig for en «vanlig» fyr å fullføre et slikt oppdrag, men det er på ingen som helst måte bra for deg, spesielt med slik framgangsmåte.

– Hvordan fikk du til å jogge 15 kilometer i dag, og du var på jobb?

Det er et spørsmål som Christoffer fikk jevnlig fra kjæresten sin den uken.

Og der har vi det!

Vi har oppnådd det som er poenget med Strava-jockeys.

Kommentarer fra andre, skryt, status.

Rett og slett lure folk.

– Hva følte du på da du fikk skryt fra kjæresten? Var det stas?

– Det var en falsk følelse, den eneste du lurer ordentlig er egentlig deg selv, sier Christoffer.

Samtidig har Christoffer fått en forståelse for hvorfor folk gjør dette, spesielt hvis de er opptatt av hvordan man oppfattes utad.

Men til syvende og sist kommer han med det jeg hadde håpet på å høre.

– Man har egentlig ikke gjort noe, man bare betaler noen som kan trene for deg, men du blir ikke bedre trent av dette.

Og det setter egentlig punktum for både min og Christoffer sin Strava-jockey reise.

Hva har vi lært?

Jeg må aldri gjøre et så stort hopp når det gjelder antall kilometer.

Og Christoffer vil aldri oppnå målene sine uten faktisk å løpe selv.

Dermed skal han ut døren og løpe selv, for ellers er det egentlig ikke noen vits.