Fellesskapet utfordres av at norsk skole insisterer på religionsutøvelse

Den norske kirke er selv tydelig på at skolegudstjenesten er forkynnelse, ikke kun en kulturell markering, skriver Christian Lomsdalen. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Kultur og tradisjon kan vi lære helt uten deltagelse i gudstjenester.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Spaltist Jessie Kong mener i Aftenposten 18. desember at det er foreldre som trekker barna ut av skolegudstjenester, som ødelegger fellesskapet. Men hun overser et avgjørende poeng: Den norske kirke er selv tydelig på at skolegudstjenesten er forkynnelse, ikke kun en kulturell markering.

Å bruke skoletiden til religiøs praksis skaper et kunstig skille mellom elever, der noen må be om fritak for å unngå religiøse ritualer. Dette er i strid med formålet om at skolen skal være en fellesarena for alle.

Kong sammenligner gudstjenestene med ekskursjoner til moskeer og templer og hevder at det ikke fantes fritaksmuligheter for disse. Det er feil. Siden 2005 har elever kunnet få fritak fra besøk i ulike gudshus når dette oppleves som problematisk.

Forskjellen mellom et ordinært studiebesøk i en kirke, synagoge eller moské – som en del av undervisningen for å lære om religion, kultur og historie – og det å delta i en forkynnende gudstjeneste er vesentlig.

Det ene formidler kunnskap, det andre innebærer aktiv trosutøvelse. Med innføringen av forbudet mot forkynnelse i all opplæring gjelder dette skillet nå hele skoleløpet.

Kulturarven kan formidles uten at elevene må delta i rituell virksomhet. At noen opplever gudstjenester som inkluderende julehygge, betyr ikke at alle gjør det.

Skolegudstjenesten er forkynnelse, ikke nøytral tradisjonsformidling. Dermed oppstår et press, der familier med annen tro eller livssyn – eller de som ønsker en nøytral, åpen skole – må velge mellom å bryte fellesskapet eller å delta i religiøs praksis de ikke identifiserer seg med.

Det vi trenger, er nye løsninger som samler, ikke splitter. Skolen kan inkludere alle ved å finne tradisjoner som bygger fellesskap uten å måtte innsnevre det til én religions forkynnelse.

På den måten kan vi skape en skole der alle er med, uten at noen må be om fritak fra religiøse ritualer i undervisningstiden. I et livssynsåpent samfunn bør vi sørge for at julens mangfoldige historie formidles på en måte som ikke gjør at enkelte opplever seg satt utenfor. Det er først da vi får et ekte fellesskap.

Christian Lomsdalen

Leder, Human-Etisk Forbund