Fedrene ville sperre for sånne som Trump. Hva gikk galt?

Foto: Marvin Halleraker

USA fyller 250 år.

Denne sommeren skal amerikanerne feire 250-årsdagen for løsrivelsen fra Storbritannia. Uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia 4. juli 1776. Det burde ha ligget an til en kjempefest for friheten, rettsstaten og demokratiet.

Men i Det hvite hus sitter Donald J. Trump. Presidenten nektet å anerkjenne et valgnederlag i 2020 og har også på andre måter gjort mye skade på folkestyret. For første gang har landet mistet posisjonen som «liberalt demokrati» i den årlige demokratimålingen fra V-Dem Institute i Göteborg. Instituttet har merket seg dårligere vilkår for politisk opposisjon, økende press mot universitetene, domstolene, mediehusene, minoritetene.

Aldri før har et modent demokrati ramlet så brått nedover på indeksen, forklarte professor Carl Henrik Knutsen på en demokratikonferanse på Blindern her om dagen. På konferansens kjøreplan sto innslag som dette: «Klokken 10.10: Hvor langt har demonteringen av det amerikanske demokratiet kommet? Panelsamtale.»

Forskerne er altså ikke lenger i tvil om at demokratiet i USA er på vei ned. Det er bare et spørsmål om hvor langt den konkrete avviklingen er kommet. Hvilken ydmykelse!

Skulle ikke kunne skje

President Trump er for tiden opptatt av å reise en triumfbue som skal bli mye større og flottere enn den i Paris. Til forfatningsjubileet kommer nye pengesedler med bilde av Trump. Egne minnemynter med Trump på blir det også. Tanken om en egen Trump-flyplass i Florida er på ingen måte lagt til side. Kampen for fredsprisen føres videre med full kraft, for ingen har ifølge Trump skapt mer fred og forsoning i verden enn nettopp Trump.

En ekte narrifas, en stormannsgal og ekstraordinært selvopptatt mann, er blitt president. Historikere, statsvitere og jurister har stoff å jobbe med i lange tider fremover. 250 år gamle tekster og dokumenter er blitt brennaktuelle. For dette skulle jo virkelig ikke kunne skje.

Thomas Jefferson, James Maddison og de andre amerikanske landsfedrene fra 1770- og 1780-årene var eksplisitt opptatt av å beskytte den nye republikken mot maktmisbruk og nye konger. De ville ikke stole på at alle i landet var av den ærlige og ridderlige sorten. Inspirert av franske og engelske opplysningsideer bygde de republikken sin på «checks and balances», en tredeling av makten.

Kongen, av alle, måtte si det.

Systemet lever i prinsippet fremdeles. Den dømmende, utøvende og lovgivende makt skal holde hverandre i ørene. Makten er også delt mellom delstatene og de føderale myndighetene. Sentralbanken har en uavhengig stilling. Presidenten kan stilles for riksrett.

Det lå en historisk ironi i at kong Charles snakket alvorlig om betydningen av denne maktdelingen i sin tale til Kongressen i uken som gikk. Charles er den 69. monarken i det eldgamle britiske kongedømmet som USA fikk revet seg løs fra. Men nå er det altså den gamle verden som bekymrer seg over hvordan tingene rakner på den andre siden av havet.

Hilde Restad, forfatteren av boken «USA – en nekrolog», snakket på Blindern-seminaret om hvordan det ene av USAs to store, dominerende partier er blitt høyreradikalisert. Trump og hans «gjør Amerika storartet igjen»-bevegelse slår ikke ring om styringsverket, men følger en målrettet plan om å bryte ned og erstatte de gamle elitene i den liberale, føderale staten.

En tale for portvokterne

Tilliten til det politiske systemet står fortsatt sterkere i Norge enn i USA. Men det trengs noen oppbyggelige taler om portvokterne både der og her. Eller om dørvaktene, som det heter på nattklubb. I likhet med bygninger og serveringssteder trenger demokratiet noen staute typer som siler ut de verste bråkmakerne og holder et minimum av orden.

Det er bare å heie dem frem: Juristene og saksbehandlerne i alle ledd som ser til at samfunnet styres etter loven. De politiske partiene som fanger opp og dyrker frem de gode kandidatene til folkevalgte forsamlinger. De redaktørstyrte mediene som slipper frem de aller fleste meninger, men skjermer debatten mot trusler, hat, sjikane. Den enorme flokken av kvinner og menn som engasjerer seg i Norges 62.000 frivillige organisasjoner.

Fortsatt er 8 prosent av de voksne til og med medlem av et politisk parti. Statsminister Jonas Gahr Støre roste dem i sitt innlegg på demokratikonferansen, selv om han måtte erkjenne at mange av disse partimedlemmene er på alder med de faste seerne av NRK Dagsrevyen.

USAs president er ikke et eksempel på at visdom kommer med alder. Men forskning viser at demokratiene er seigere og lever lenger enn diktaturene, sa demokratiforskeren Carl Henrik Knutsen på Blindern. Så det er håp.